Norge er en rettsstat. Blant de beste i verden, ifølge flere internasjonale målinger. Det innebærer at staten bygger på fire prinsipper: Staten er bundet av rettsregler, den er organisert etter maktfordelingsprinsippet, politisk makt skal utgå fra folket og staten må respektere og sikre grunnleggende rettigheter. Loven skal være lik for alle. Folk må kjenne sine rettigheter, de må være i stand til å gjøre sine rettigheter gjeldende, og de må ha adgang til domstoler eller andre organer som kan avgjøre saken.

Dette er et system og en forpliktelse som både må voktes, vedlikeholdes og utvikles. Likevel er den politiske interessen for rettsstaten nokså beskjeden. Politikerne er mest opptatt av justispolitikken, der ropet om høyere straffer, mer politi, flere inngripende politimetoder og overvåking er dominerende temaer. Her er det en svært usunn mangel på balanse. Uten en levende rettsstat er ingen rettferdig justispolitikk mulig.

I sin årstale tar Advokatforeningens nye leder Jon Wessel-Aas opp behovet for en rettsstatspolitikk der første skritt bør være at Stortinget får en melding om tilstanden i den norske rettsstaten. Det er et godt forslag. Selv om det kan sies mye godt om det norske justissystemet, er det tegn på svikt innenfor viktige området. En samlet vurdering av situasjonen vil gjøre det lettere å vurdere tilstanden i den norske rettsstaten.