Barnetrygden er et paradoks. Det er på en og samme tid en av de mest og minst målrettede måtene å få redusert barnefattigdommen på.
En av de mest målrettede, fordi en økning i barnetrygden vil bety at fattige familier får betydelig mer å rutte med. Det kan løfte titusenvis av barn ut av fattigdom.
En av de minst målrettede, fordi barnetrygden er lik for alle, uansett hvor mye eller lite du tjener.
Siden barnetrygden er lik for alle, gjør det også at den blir svært kostbar å øke. I tida framover vil statsbudsjettene bli trangere, og blir færre milliarder å plusse på til nye velferdsordninger. Derfor må vi være forberedt på å prioritere hardere.
Det har lenge vært et viktig prinsipp i det norske velferdsstaten at alle skal likebehandles – fattig og rik skal få det samme fra velferdsfellesskapet. Slik beholder vi legitimiteten for viktige velferdsordninger. Rike mennesker som bidrar mye med skatt skal få ytelser og tjenester på lik linje med alle andre.
På den andre siden har du hatt tilhengere av mer behovsprøving av ordninger – altså at det skal avhenge av inntekten din om du mottar dem. En slik behovsprøving kan ofte oppleves som uverdig, og bety at noen må stå med fattiglua i hånda og be om økonomisk støtte. Ikke minst kan det skape fattigdomsfeller som gjør at en liten økning i inntekten din vil kunne frata deg en kontantytelse, og dermed gjøre at du går i minus. Det kan altså gi liten mening å øke lønna di.
Det finnes et sted mellom disse ytterpunktene som både kan prioritere de fattige bedre, samtidig som vi bevarer legitimiteten til velferdssystemet og bærekraften i velferdsstaten.
For barnetrygdens del kan det gjøres ved et enkelt grep. Nemlig å skattlegge barnetrygden som inntekt, og deretter bruke de inntektene vi får av det til en kraftig økning av barnetrygden.
I praksis vil det bety at de med lav inntekt – som også betaler mindre skatt – vil få mer. Samtidig vil de rikeste få mindre fordi de også betaler mer skatt.
Beregninger fra Finansdepartementet viser at denne modellen betyr at vi kan øke barnetrygden med 8000 kroner hvert eneste år uten at det øker statens utgifter. Det betyr at en familie med lav inntekt vil sitte igjen flere tusen kroner mer i året.
Venstre har foreslått en slik modell i sitt alternative budsjett. Hadia Tajik har foreslått overfor Arbeiderpartiets landsmøte at partiet bør vurdere det samme. Det er en debatt vi ønsker velkommen.
Når 115 000 barn vokser opp i fattigdom i Norge, må vi gjøre mer. Tida vi er inne i med høy inflasjon og økende renter har også gjort at antallet husholdninger som er i en økonomisk faresone har doblet seg. Det haster å møte den krisen med omfordelende tiltak.
Få siste nytt!
Last ned APPEN her!
