DEBATT

Tiårsmarkering for 22. juli

Kampen som aldri tar slutt

Ti år etter terrorangrepet mot AUF, Arbeiderpartiet og regjeringskvartalet 22. juli 2011, er det på tide å fornye vår forpliktelse til å verne demokratiet og ytringsfriheten mot høyreekstreme krefter.

I DEMOKRATIETS TJENESTE: De sterke vitnesbyrdene som har kommet fra de som var tilstede, kan ikke fullt ut formidle gruen, skrekken og sorgen ungdommen som var samlet i demokratiets tjeneste på Utøya ble påført, skriver artikkelforfatterne. Her fra Andrea Gjestvangs portrettserie av overlevende fra terrorangrepet på Utøya. Foto: Berit Roald / NTB
I DEMOKRATIETS TJENESTE: De sterke vitnesbyrdene som har kommet fra de som var tilstede, kan ikke fullt ut formidle gruen, skrekken og sorgen ungdommen som var samlet i demokratiets tjeneste på Utøya ble påført, skriver artikkelforfatterne. Her fra Andrea Gjestvangs portrettserie av overlevende fra terrorangrepet på Utøya. Foto: Berit Roald / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert
Trine Skei Grande. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Trine Skei Grande. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Odd Einar Dørum. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Odd Einar Dørum. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Vis mer

Mange kloke ord er sagt og skrevet i disse ukene som leder opp til markeringen av at det er ti år siden Norge opplevde sin tyngste dag i fredstid. Vi vil takke de modige menneskene som har hevet sin røst, fortalt sine historier og gitt uttrykk for sitt sinne over det som skjedde den dagen.

REAGERER: Trygve Svensson, som leder den AP-vennlige tankesmien Agenda, reagerer på videoen til Statsministerens kontor. Reporter: Anton Lier / Dagbladet TV Vis mer

De sterke vitnesbyrdene som har kommet fra de som var tilstede, kan ikke fullt ut formidle gruen, skrekken og sorgen ungdommen som var samlet i demokratiets tjeneste på Utøya ble påført. Skildringene er likevel viktige for å minne oss på hvilke krefter som kjemper mot alle oss som har gjort det til vårt politiske ærend å arbeide for minoriteters rettigheter, frihet og likeverd.

Norge har, i likhet med andre land i Europa, i mange tiår vært utsatt for høyreekstreme mennesker og organisasjoner som er villige til å bruke vold for å oppnå sine avskyelige mål. I like mange tiår har den norske befolkningen stått opp mot de som vil gjøre fellesskapet vårt mindre inkluderende og hverdagen mer utrygg for mennesker med en bakgrunn, legning eller religion som skiller seg fra flertallets.

Det er en kamp som aldri tar slutt, men som likevel kan vinnes hver dag gjennom små og store handlinger av solidaritet, respekt og nestekjærlighet.

Det går en linje fra den dagen i 1991 da 12 000-15 000 mennesker vendte ryggen mot Arne Myrdal og hans såkalte folkebevegelse mot innvandring på Youngstorget tidlig på nittitallet, via demonstrasjonene mot rasisme etter drapet på Benjamin Hermansen, rosetogene etter 22. juli og de sterke markeringene etter angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum i 2019. Felles for dem er en bred, folkelig mobilisering mot marginale, men samtidig farlige miljøer og enkeltpersoner.

Trusselbildet i Norge er ikke det samme i dag som det var i 1991, i 2001 eller i 2011. De høyreekstreme miljøene i Norge har ikke fått anledning til å vokse seg sterke nok til at de utgjør en daglig trussel mot oss alle, men de har samtidig fått mulighet til å bruke digitale verktøy til å organisere seg, rekruttere og radikalisere sårbare mennesker, og potensielt gjøre stor skade på samfunnet som enkeltaktører eller mindre grupper.

I våre politiske karrierer har vi som skriver dette aldri opplevd noe i nærheten av terroren som rammet AUF, Arbeiderpartiet og regjeringsapparatet i 2011. Men vi har, i likhet med mange andre politikere fra andre partier, blitt utsatt for trusler og hets fordi vi har deltatt i debatter og politiske kamper om saker som vekker stort engasjement. Noe har vært latterlig og patetisk, som de nedsettende karakteristikkene vi til tider har kunnet lese om oss selv i kommentarfelter på Facebook. Annet har vært skremmende, fordi det har vært rettet mot vår private sfære. I noen tilfeller har truslene ført til straffedommer mot dem som står bak.

Likheten mellom disse svært ulike opplevelsene, er målet om å skape frykt for å frata mennesker sine grunnleggende friheter, ytringsfriheten og deltagelsen i demokratiet vårt.

Etter 22. juli forpliktet AUF seg til å tale mangfoldets sak, til å kjempe for minoriteters rettigheter og til å aldri glemme det som hadde skjedd. Det er en forpliktelse vi helhjertet slutter oss til. For kampen for et inkluderende samfunn der alle kan føle seg rettferdig behandlet, kan ikke vinnes av en organisasjon alene. Det er en kamp vi må kjempe sammen, hver borger, hvert parti og hver enkelt politiker.

Som samfunn er vi sterkere enn kreftene som vil true oss til stillhet. Som fellesskap står vi støtt i kampen mot fremmedhat, diskriminering og rasisme. Demokratiet vårt og rettstaten vår er et solid byggverk, men som alle andre mektige konstruksjoner, kreves kontinuerlig vedlikehold for at de ikke skal forvitre.

Ti år etter den brutale massakren på ungdom som engasjerte seg politisk og på de demokratiske institusjonene våre, er det på tide å forsterke vår felles forpliktelse til å beskytte demokratiet og ytringsfriheten mot høyreekstreme krefter, gjennom en felles innsats vi alle må stille oss bak.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer