Drømmen om en normal verden etter pandemien kan forbli nettopp det - en drøm. Trolig kan vi ser bort ifra i år, og først håpe på en gang til neste år, for å få tilbake livet vårt.

Grunnene er at vaksineskepsisen er så utbredt at også europeiske ledere mener de ikke vil klare å oppnå flokkimmunitet i sine land. At de forskjellige vaksinasjonsprogrammene politiseres. Og at byråkratiene jobber sakte med en bokstavlig talt proteksjonistisk tilnærming til de helseutfordringene som pandemien representerer.

Reiselivet tar seg nå opp igjen, etter et vanvittig år i fjor, da tallene falt med 74 prosent fra 2019. Til sammenlikning falt det internasjonale reiselivet bare med 4 prosent under finanskrisa i 2008, som også var ei stor krise. På verdensbasis er det nå satt 3,7 milliarder vaksinedoser, de aller fleste til folk som normalt reiser, altså den rikeste delen av verdens befolkning.

Likevel reiser ikke folk noe i nærheten av slik de gjorde før pandemien. Hovedgrunnen er at verden sliter med å akseptere hverandres vaksiner, slik at reising - også for fullvaksinerte - utløser karantene. I EU tvang det seg i vår fram felles regler - det sto om hele prosjektets troverdighet som en union uten grenser - som tillot reising også for uvaksinerte i Schengen-området. Men verden utenfor EU opplever i virkeligheten Europa som langt på vei stengt fordi EU ikke aksepterer deres vaksiner. Og deler av verden er i praksis stengt for europeere, fordi mangelen på vaksinegodkjennelse gjengjeldes.