De politiske partiene i Norge har endret seg ganske fundamentalt på hundre år.

I 1980-åra var 16 prosent av den voksne befolkningen medlem av et politisk parti. I dag er det bare sju prosent som har partiboka i orden.

Mer enn noen andre har Arbeiderpartiet vært rammet av det dalende partimedlemskapet i den norske befolkningen: I åra etter andre verdenskrig var seks prosent av alle nordmenn medlem av partiet. Ved utgangen av fjoråret var tallet under én prosent.

Også i absolutte tall har det gått nedover. Fra over 200 000 medlemmer i 1950, til rett under 50 000 medlemmer ved utgangen av fjoråret.

Helt fra unnfangelsen av Arbeiderpartiet har det vært drevet av medlemmene. Mens de to eldste partiene i Norge, Høyre og Venstre, oppsto som allianser på Stortinget, var Arbeiderpartiet grunnlagt utenfor de politiske institusjonene. Der lå styrken i antallet mennesker, ikke antall mandater på Stortinget.

Arbeiderpartiets vekst ble starten på æraen av massepartier i Norge. Ap var Norges første av sitt slag, og oppsto som en bred allianse mellom fagforeninger, kooperativer og politiske aktivister. Partiet var verktøyet for grasrota til å få gjennomslag for politiske rettigheter og økonomisk trygghet. Grasrota ble partiets røtter – og ikke minst valgkampapparat – ute i befolkningen.