Kants etikk og kvinnesyn

ELSE WIESTAD

antyder i en Dagblad-kronikk (14.6.) at den tyske filosofen Immanuel Kants (1724-1804) syn på kjønnsforskjellene er bakt inn i selve kjernen av hans berømte pliktetikk.

Jeg ser det som viktig å imøtegå henne - ikke fordi hun kritiserer den historiske Kant, men fordi hun sår tvil om de moralske verdier Kants etikk målbærer og som svært mange nåtidige filosofer - ikke minst en rekke fremtredende kvinnelige etikere - anser som fundamentale også i vår tid.

Kant er menneskeverdets moralfilosof.

Han artikulerer og forsvarer vår kulturs bærende idé at alle personer - kvinner som menn - har et ukrenkelig menneskeverd. At en filosof som levde for 200 år siden også hadde en rekke meninger - blant annet om kjønnsroller - som vi i dag tar avstand fra, bør ikke overraske noen. Men fra en konstatering av at han hadde et for oss uakseptabelt syn på kjønnsforskjeller til en tese om at hans pliktetikk representerer et «mannlig» perspektiv, er det et kvantesprang.

I KANTS FORFATTERSKAP

går det et skille mellom førkritiske og kritiske skrifter. Det er den kritiske filosofien som har sikret ham plassen blant Vestens største tenkere. Wiestad tar knapt hensyn til dette skillet når hun projiserer synspunkter fra det førkritiske skriftet Iakttagelser inn i pliktetikken i den kritiske fasen.

Riktignok mener hun kanskje ikke at den kritiske Kant har tatt med seg tanken om en kjønnsdeling av moralen. Som hun sier, i de senere, kritiske verker «refererer Kant sjelden til kjønn». Men når hun skriver at det berømte skillet i Grunnlegging mellom pliktmessig handling og handling av plikt ikke går «eksplisitt mellom kjønn», synes tesen å være at den førkritiske, prinsipporienterte, mannlig moralen står modell for det som gir handlinger ekte moralsk verdi.

Ved å utelukke følelser som «empati og velvilje» blir det ikke lenger rom innenfor moralen for verdiene i den førkritiske, kvinnelige moralsfæren. Da oppstår også spørsmålet om Kants pliktetikk gjelder «både for menn og kvinner». Ifølge Wiestad gir «hans tidlige kjønnsteori» dermed «et nytt og bredere grunnlag» til kritikken fra «moderne omsorgsetikere» om at «Kants plikt- og rettferdsetikk» mangler plass til «innføling, omtanke og oppmerksomhet på andres behov i konkrete situasjoner».

TIL TROSS FOR

at Kant undervurderte kvinners intellektuelle og moralske evner, har han ikke fraskrevet kvinner evnen til å handle av plikt, slik Wiestad har mistanke om; den evnen er nemlig for Kant en vesensegenskap ved fornuftsvesener som oss, kvinner og menn. Men viktigere enn hva den historiske Kant mente om kjønnene, er det at vi ikke har noen grunn til å tvile på kvinners evne til å handle av plikt og etter moralske prinsipper.

Wiestad forutsetter at det hos Kant er en motsetning mellom handling motivert av plikt og det å oppleve «glede ved å gjøre andre vel», og hun synes å mene at velvillige følelser ikke spiller noen viktig rolle i Kants pliktetikk. Begge deler er en karikatur som ikke minst kvinnene blant verdens ledende Kant-forskere har tilbakevist.

SOM TIDLIGERE FORSØK

på å avsløre skjulte premisser i Kants filosofi - som at den er uttrykk for et klassestandpunkt (Marx), undertrykt seksualdrift (Freud) eller vilje til makt (Nietzsche) - mangler Wiestads feministiske versjon av den såkalte «mistankens hermeneutikk» troverdighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.