KOMMENTARER

OL i Beijing

Kappestrid i pestens tid

Den olympiske idé er forbrødring og fredelig kappestrid. OL i Beijing om en måned vil være preget av politisk strid. Og pandemien vil forsterke den, skriver Morten Strand.

CORONA-ESTETIKK: Et OL-monument i Shougangparken i Beijing i pestens tid. Foto AP / NTB
CORONA-ESTETIKK: Et OL-monument i Shougangparken i Beijing i pestens tid. Foto AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det er duket for politisk kappestrid når OL i Beijing åpnes 4. februar. Minst fire store vestlige land, USA, Storbritannia, Australia og Canada gjennomfører en såkalt diplomatisk boikott av lekene, det vil si at ingen ministere eller representanter for regjeringene vil være til stede for å kaste glans over lekene og egne utøvere. Et normalt OL er for lengst blitt en av de aller fremste arenaene for å se og bli sett. Men både den stadig mer spente situasjonen mellom Kina og Vesten, og Kinas militante slå-ned-strategi overfor coronaviruset, gjør at knapt noen vil komme for å se. De vil derfor heller ikke bli sett.

VIRALT: 11 måneder gamle Wang Yuji høster oppmerksomhet etter hun sto på Snowboard. Moren forteller til Chinadaily at Yuji så vidt bare kan gå. Video: Rødt Kort / Jonas Andersen Vis mer

Dermed er en vesentlig del av kinesernes forventede PR-gevinst av lekene i utgangspunktet borte. Men så har også dette OLs PR-messige eller propagandamessige fokus forandret seg dramatisk fra da Beijing ble tildelt OL i 2015. Da skulle Kina vise seg fram til verden, også som en høyteknologisk og suksessfull vinteridrettsnasjon. Nå er de politiske forutsetningene helt annerledes, og nå er oppgaven å vise seg fram for sin egen befolkning, og understreke sin ideologiske suksess i ei tid preget av stadig sterkere kinesisk nasjonalisme og sjåvinisme. For det kinesiske regimet vil en USA-ledet diplomatisk boikott kunne styrke både den nasjonalistiske retorikken og oppslutningen om regimet.

Utgangspunktet for den dramatisk økende politiske striden er på den ene siden Kinas økonomiske og militære styrke, som USA og Vesten frykter. På den andre siden er det diktaturets stadig mer brutale innretning. USAs president Joe Biden kalte i sommer behandlingen av de muslimske folkeslagene i Xinjiang-provinsen for «folkemord». Begrepet ble skapt som juridisk term for å sette ord på faenskapen da Hitler myrdet seks millioner jøder under 2. verdenskrig. Men ordbruken fra Det hvite hus var ingen bidensk forsnakkelse, for den ble gjentatt av presidentens pressetalskvinne Jen Psaki, da hun begrunnet USAs politiske boikott i begynnelsen av desember.

Og kinesiske myndigheter har utvilsomt et poeng når de slår tilbake med at det er dristig å beskylde andre for folkemord når man tenker tilbake på USAs behandling av sin egen urbefolkning. Og sånn går nå dagene fram mot åpningsseremonien om fire og en halv uke. Kineserne innrømmer ingen feil, verken når det gjelder de grove overgrepene - eventuelt folkemordet - mot uigurer eller andre muslimske folkeslag i Xinjiang-provinsen, den brutale knusingen av demokratiet i Hongkong, det territorielle røveriet i Sør-Kina havet, eller den aggressive krigs-hissingen mot Taiwan.

Snarere tvert imot. For all denne vestlige kritikken oppfattes av de fleste kinesere som helt urimelig, som et angrep som gjør det naturlig å understreke nettopp nasjonal styrke og enhet. Kinesere flest har aldri hatt det bedre, og så blir de belært av Vesten om at de egentlig bor i et møkka-land. Og president Xi Jinping blir raskt helten i fortellingen, som står opp mot vestlig aggresjon og forsøk på å knuse kinesisk framgang.

For sånn er den kinesiske fortellingen om Kinas andre OL, som er helt annerledes enn sommer-OL i Beijing for bare 12 år siden, i 2008. Den gang var det fortellingen om det smilende, gjestfrie Kina som dominerte, med OL-stadion «fugleredet» som et modernistisk arkitektonisk monument. Arrangementet hadde riktignok litt riper i lakken og noen plagsomme dissidenter. Men det var håndterbart, midt i glansbildet.

Helt annerledes nå. Nå er det historien om det strenge og stengte Kina - om versting-landet når det gjelder menneskerettigheter - som vil dominere den vestlige pressens rapportering. Kina er nå dessuten utsatt for det verste angrepet av corona siden pesten begynte sin seiersgang i Wuhan for litt over to år siden, og flere byer med tosifrede millioner innbyggere har vært helt stengt ned. Strategien om å knuse viruset der det oppdages står i kontrast til strategien i stort sett resten av verden. Og det er nettopp resten av verden som vil sende sine utøvere, støtteapparat, og journalister til Beijing. Med omicron i mer eller mindre fri utfoldelse.

Hvis et World Cup stevne i aking i november er standarden, så var det et sjokk for deltakerne. En polsk utøver som skadet beinet måtte for eksempel vente i flere timer på legebehandling, fordi han først måtte ha en negativ covid-test før noen ville se på skaden hans. Og en vestlig diplomat sier til The Economist at «journalister vil bli holdt som aper i et bur», og vil ikke få noe som likner normal adgang til utøverne.

OL i Beijing. Diktator-leker? Corona-leker? Lek er en dårlig metafor for OL i Beijing.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer