Rundt 130 mennesker ventet forgjeves på å bli reddet fra drukningsdøden like utenfor Libyas kyst mellom 21. april og 22. april i år. Logger og e-postmeldinger i etterkant viste at de nasjonale myndighetene som ble kontaktet, svarte seint, utilstrekkelig eller ikke i det hele tatt på bønnene om hjelp.

Flere av de europeiske kystvaktene har blitt kritisert for å presse båter med flyktninger ut av sitt farvann og tilbake til farlige områder. I Danmark vil regjeringen gjøre det forbudt å søke om asyl og sende flyktninger til asylsentre i land i sør, hvor de heller ikke skal få søke om beskyttelse.

I Norge har vi de siste åra, mot SVs stemmer, fjernet blant annet rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen i beskyttelsessaker og kravet om tilgang til asylprosedyre for å returnere til trygt tredjeland. Og det er vedtatt innstramminger for hvem som skal anses som flyktninger. I tillegg kommer innstramminger i muligheten for familiegjenforening. Alle innstrammingene gjør at det blir vanskeligere og vanskeligere å komme igjennom nåløyet.

Men det forhindrer ikke mennesker å reise på flukt. Det sier alt om situasjonen de som flykter lever under. Når du heller velger en livsfarlig reise med menneskesmuglere over farlig farvann, er situasjonen der du kommer fra helt for jævlig, for å si det mildt.