KOMMENTARER

Karikaturens kraft

At terrorister skjærer strupen over på uskyldige mennesker bør bare vekke avsky. I stedet risikerer vi en ny kulturkrig, skriver John O. Egeland.

Karikaturens kraft
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

En lærer som får hodet skåret av etter å ha undervist om karikaturer og ytringsfrihet. To tilfeldige kvinner og en kirketjener som blir knivdrept i en kirke under mottoet “Gud er størst”. Mer symbolsk blodige kan islamistiske terrorhandlinger ikke bli. Spørsmålet nå er: Kommer det mer? Og hva skal Vesten gjøre for å verge seg mot fanatikere som er grenseløse i sin voldsbruk?

Den politiske situasjonen i Frankrike og Europa er spent som en fiolinstreng. De to siste terrorhandlingene kan føre utviklingen i to retninger. En skjerpet kulturkrig mellom vestlige verdier og politisk islam. Eller en utmattet erkjennelse av at alle gode krefter i konflikten må finne sammen og ta hegemoniet fra ekstremister og jihad-krigere. Det er nærliggende å hente fram visdomsordene fra alle som har fulgt konflikten i Midtøsten: Det går alltid til helvete. Gjerne litt verre enn forrige gang. Terroren i Europa har likevel andre forutsetninger og foregår i et annet miljø og en annen kultur. Et overveldende flertall av Europas muslimer er fredelige og arbeidsomme mennesker som ikke støtter voldsbruk. Det samme gjelder den historiske majoritetsbefolkningen.

ERDOGAN FORFØLGER DENNE TEGNINGEN JURIDISK: Bildet viser Charlie Hebdos forside i en aviskiosk i Paris onsdag. EPA/Mohammed Badra
ERDOGAN FORFØLGER DENNE TEGNINGEN JURIDISK: Bildet viser Charlie Hebdos forside i en aviskiosk i Paris onsdag. EPA/Mohammed Badra Vis mer

Men det er sjelden disse får bestemme. Det er krefter på begge sider som ser seg tjent med et høyt konfliktnivå. Dessuten er konfliktens ideologiske kjerne særdeles krevende. To helt ulike og helt sentrale prinsipper står mot hverandre. Uten ytringsfrihet (og retten til satire og religionskritikk) faller demokratiet og hele det vestlige frihetsidealet sammen. For mange muslimer har respekten for islam, profeten og koranen en tilsvarende, sterk posisjon i deres liv og verdier.

Slike motsetninger er krevende å forene i virksomme løsninger. Derfor egner de seg til oppmarsj av ytterliggående krefter på hver side. Disse har ofte helt andre mål enn demokratisk frihet eller respekt for religionen. I stedet skjener konflikten ut i identitetspolitikk eller voldsbruk med religiøse slagord. I det landskapet er det dårlige vilkår for dialog og fungerende kompromisser. Dette problemet gjenspeiles i kultur- og karikaturstridens lange og giftige historie. Et synlig startpunkt var dødsdommen over forfatteren Salman Rushdie og hans forleggere for utgivelsen av boka “Sataniske vers” i 1988. Her hjemme ble forleggeren William Nygaard skutt utenfor sitt hjem som følge av en fatwa fra det iranske presteskapet. Så kom 2005 da tegningen av profeten Muhammed i Jyllands-Posten satte fyr både i menneskers sinn og bygninger (bl.a. den norske ambassaden i Damaskus, Syria). Neste frontavsnitt var terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015 der terrorister drepte tolv personer. Henrettelsen av historielæreren Samuel Paty er foreløpig siste akt i en strid om litterær satire og karikaturer som har pågått i 32 år.

Dette demonstrerer satirens politiske kraft. Men også reflekser i en tro og et verdisett som ikke tåler åpen tale, kritiske ideer og som er stivnet i dogmer som hindrer forandring og utvikling. Dogmatisk islam – som kristen fundamentalisme – ser tilværelsen i svart-hvitt, som også er autoritære politikeres foretrukne fargeskala.

Det viktigste spørsmålet nå er om Tyrkia og landets autoritære president Recep Tayyip Erdogan vil fortsette kulturkrigen mot Frankrike og Vesten. Gjennom voldsom og sterkt nedsettende språkbruk har Erdogan vist at han tar mål av seg til å være talsmann for hele det muslimske fellesskapet. I tilfellene Jyllands-Posten og Charlie Hebdo var den muslimske motstanden enter nokså spontan eller knyttet til ikke-statlige terrorgrupper. At en stat med betydelige maktmidler tar ledelsen i kulturkrigen, er en ny og truende utvikling.

Det passer også terrororganisasjonene godt. En oppblussing av kulturkrigen øker mulighetene for rekruttering, støtte og muligheten for flere angrep i Europa. Grupper som IS og al-Qaida er svekket som følge av sterk militær innsats mot deres territorier og ledere, men de er langt fra slått ut. Bare IS og allierte grupper utførte i fjor 570 terrorangrep, de fleste i Asia, Midtøsten og Afrika.

Kampen mot terror vil bli trappet opp. Skal den lykkes er det ikke nok med moderne militært isenkram og politi med brede og skarpe fullmakter. Terror overvinnes bare når demokratiske ideer er sterkere enn religiøs vold og totalitære tankesett.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer