Denne uka er den russiske forsvarsministeren Sergej Sjojgu i Nord-Korea for å markere at det er 70 år siden våpenhvilen med sør ble undertegnet. Det er et høyst uvanlig besøk som understreker en høyst beklagelig realitet, som formuleres sånn av det russiske forsvarsdepartementet.
- Besøket vil bidra til å styrke de militære båndene mellom Russland og Nord-Korea, skriver departementet i sakens anledning.
For så lavt har kriger-president Vladimir Putins Russland sunket, at de søker militær støtte til krigen i Ukraina hos verdens mest isolerte regime, som ifølge FN preges av en helt spesielt utspekulert ondskap mot sin egen befolkning.
Det blir ikke bedre med det første. For i tre og et halvt år, siden det allerede isolerte landet covid-stengte grensene helt i januar 2020, har diktator Kim Jong-un levd godt med hermetisk lukkete grenser. Den eneste som skal ha passert grensa inn til landet skal ha vært en ny kinesisk ambassadør og noen få assistenter. Og trolige noen russiske militære på våpen-jakt.
Selve bildet av isolasjonens absurde omfang var da russiske diplomater og deres familier reiste ut av landet, alene på en dresin, i februar 2022. For egen muskelkraft tok de seg over grensa på jernbaneskinnene til Vladivostok ved Stillehavet. Ingen ville ta i dem. Det var selve bildet av en episk flukt i pestens tid.
Offisielt har ikke Nord-Korea innrømmet mer enn noen få enkelttilfeller av coronaviruset. Men selv om et nasjonalt vaksinasjonsprogram startet i juni 2022, og diktator Kim Jong-un gikk gjennom det som der i gården omtales som «feberen» i august samme år, ser det ut til at grensene forblir lukket.
Grunnen er like enkel som den er brutal. Den isolasjonen som ble resultatet av at praktisk talt alle diplomater reiste ut, alle hjelpeorganisasjoner og handelsdelegasjoner, og de utenlandske studentene ble kastet ut, passer diktator Kim. Han kan leve godt med at ingen uavhengige øyne og neser snuser rundt i hans fortapte rike.
Den unge Kim har erfart det både bestefar Kim Il Sung, og pappa Kim Jong-il erfarte, nemlig at kontroll - total kontroll - er bedre enn noe annet alternativ. Alle tre kim-ene i familiedynastiet har stått fjellstøtt på kravet om fullstendig kontroll, bortsett fra et lite avvik de første åra etter at dagens Kim tok over som 29-åring i 2011. Da bygde man fornøyelsesparker og feriesteder på fjellet og ved sjøen, for eliten i byene. Og Kim eksperimenterte med begrensete økonomiske reformer etter kinesisk modell fra tidlig på 1980-tallet, da Deng Xiaoping begynte sine reformer i Kina med å innføre begrenset handel med landbruksprodukter.
Kim-ene var alle stilt overfor det klassiske dilemmaet for kommunistiske diktaturer, med sine rigorøse krav til kontroll også over økonomien. Skulle man velge kontroll eller vekst? Og hvordan skulle man i så fall vekte de to mot hverandre. I Sovjetunionen - med Mikhail Gorbatsjovs reformer - så ble man på 1980-tallet tvunget til å velge vekst, og snart var kontrollen helt borte, og imperiet forsvant.
I Kina valgte Deng vekst - mye større vekst enn i Sovjetunionen - og tok sjansen på å gi litt etter når det gjaldt kontroll. Deng skjønte at vekst forutsatte større frihet i økonomien. Den kinesiske kapitalismen fikk navnet «sosialisme med kinesiske særtrekk». Men Deng ga aldri fra seg så mye kontroll at han mistet kontrollen. Og da slaget om dette sto, på Den himmelske freds plass i 1989, så slo han til på blodig vis.
Ingen av kim-ene har vært villige til å eksperimentere noe i nærheten av det kommunistene gjorde i Sovjetunionen og i Kina. Og etter «vellykket» corona-stenging i tre og et halvt år, så tyder lite på at dagens Kim vil åpne opp. Den hermetiske lukkingen av landet har nemlig vært en politisk suksess. Kim trengte ikke den veksten en friere økonomi, og økt handel, gir.
Den hermetiske lukkingen under coronaen viste at han greide seg utmerket på egen hånd. Det som var av markedsøkonomi er rullet tilbake. Statlige produksjon, distribusjon, og prissetting, er tilbake for fullt. Det samme er i større grad enn før radmagre kropper som kommer til byene på jakt etter mat, og som ofte - ifølge nordkoreanske kilder i eksil - blir plukket opp av politiet og sendt rett til de brutale straffekoloniene.
Men det enda mer lukkete landet sparker fra seg, og Kim har i det siste foretatt en rekke rakettutskytninger. Paranoiaen sprer seg jo mer landet lukker seg. Det er ubehagelig for naboene, men stadig mer uutholdelig for nordkoreanerne.
