KOMMENTARER

Nord-Korea

Kim kom kort

Det er ti år siden Kim Jong-un arvet makta i verdens verste diktatur. Han viste seg å være enda mer eksentrisk enn hans helt spesielle forutsetninger skulle tilsi, skriver Morten Strand.

KREVER ENTUSIASME: Kim Jong-un hilser sine generaler i sommer. Foto: AP / NTB
KREVER ENTUSIASME: Kim Jong-un hilser sine generaler i sommer. Foto: AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Tidenes gråte-orgie fant sted da Kim Jong-il ble stedt til hvile i Pyongyang 28. desember 2011. Generaler, utkommanderte mennesker, nyhetsopplesere på TV, alle var de som oppspist av en grenseløs hulkende, tårevåt sorg, som ingen ende ville ta. En despots død har sine ritualer.

- SLAVEARBEID: Nord-Koreas diktator Kim Jong-un har åpnet en ny by. Nå anklages han for slavedrift. Video: NTB Scanpix og Dagbladet TV Vis mer

Men om kongen er død, så lever som kjent likevel kongen. Og det var opp av denne orgien av sorg over gude-kongens død den nye hersker i det nordkoreanske Kim-dynastiet steg. Kim Jong-un var utpekt til etterfølger fordi de andre av Kims sønner var for veike, og ikke tøffe nok, kunne sørkoreansk etterretning fortelle oss. Født i 1982 eller -83, var den unge Kim ennå ikke 30 år da han arvet all makt.

Hvem var han? Vel, han var en kostskolegutt som hadde tilbrakt minst fem år i Sveits på 1990-tallet. Der var han husket for sin enorme opptatthet av basketball, og for sine middelmådige resultater i skolefag. På 2000-tallet hadde han studert fysikk og militærfag på bestefarens universitet i Pyongyang. Og han var altså valgt til despot fordi hans eldre brødre alle var for «veike», mens pappa Kim altså mente at nettopp Kim Jong-un var tilstrekkelig «tøff».

Så, hvem var han? En bortskjemt kostskolegutt som ga blaffen i skolen? Gullgutten som hadde smisket seg til pappas hjerte ved å aldri motsi ham? En bortskjemt pappagutt som fikk alt han pekte på, som hadde en despotisk autoritet allerede før har ble ordentlig despot? En intelligent ung mann som på utspekulert vis hadde utspilt sine eldre brødre i det de alle må ha visst var en kamp om pappas gunst? En Frankenstein som var skrudd sammen av mystiske selvmotsigende elementer?

Ti år etter vet vi mye mer. Og Kim viste seg å være alt dette. I tillegg er han uredd, og minst like utspekulert beregnende som sin far og bestefar, nasjonens far, Kim Il-sung. Han har drept sin onkel, som var utpekt som hans verge, etter sigende med raketter mens onkelen var bundet fast i et steinskred. Han har drept sin halvbror i et spektakulært giftangrep på en flyplass i Malaysia. Han har gjort alt som kreves og forventes av en despot for å understreke at han er helt sjef.

Likevel har han ikke kommet så langt som han har hatt ambisjoner om. Visjonene om økonomisk vekst er gjort til skamme. En ny sultkatastrofe truer landet bare en generasjon etter at sult tok livet av rundt to millioner nordkoreanere på 1990-tallet. Og selv om han har bygget skyskrapere og fornøyelsesparker til eliten i Pyongyang, og Jørn Andersen fra Fredrikstad har vært landets landslagstrener i fotball, så måtte russiske diplomater selv ta seg ut av landet for muskelkraft på en dresin på jernbanesporet til Vladivostok sist vinter. Kim spanderte ikke engang diesel på diplomatene, som var hans gjester.

Bildene var selvsagt komiske, men fortalte en tragisk historie om at de aller fleste av de ytterst få diplomatene og hjelpearbeiderne som var i Pyongyang har måttet forlate hovedstaden som nå mangler alt, som mat, medisiner og drivstoff. For Kim hadde ikke vært en ekte Kim hvis han ikke hadde stengt landet hermetisk da en ytre fare som corona truet, og regimet hevder hardnakket at de ikke har hatt viruset innenfor sine grenser.

Regimets refleks virker i det minste. Omtrent som det også virket da Kim ville bedra verden til å tro at han ville kvitte seg med landets atomvåpen og rakett-kapasiteter da han i 2018 og 2019 lurte ekspresident Donald Trump til å bli med i vårt korte århundres så langt villeste diplomatiske dans. Men Kim hadde heller ikke vært noen ekte Kim hvis han hadde kvittet seg med sin egen og regimets eneste sikkerhetsgaranti, atomvåpnene.

Overlevelse - for enhver pris - er tross alt Kim-dynastiets aller viktigste begrunnelse. At Trump skulle skjønne dette var kanskje for mye å forlange. For ham var kanskje showet uansett det viktigste. Men det var det ikke for Kim. For ham var opphevelse av sanksjonene det viktigste med dansen med Trump. Men spillet lyktes ikke. Nord-Korea er fortsatt verdens mest isolerte land.

Hjulpet av corona, riktignok, men langt fra bare. For det er Kim-dynastiets mest opplagte refleks som gjør at Kim kom til kort. Det er kravet til kontroll - over alt og alle - som har gjort Kim-dynastiet til en overlevelses-suksess. Derfor kan pappa og bestefar Kim nikke anerkjennende til guttungen, etter at de forlot sitt jordiske himmelrike, for det vi må tro er å slite i helvete.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer