Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Kitaj, Cézanne og sorgen

Da den amerikansk-britiske kunstneren R.B. Kitaj forlot England i 1997, var det et oppbrudd i kjølvannet etter en kritikermassakre uten sidestykke på hans store, retrospektive utstilling i Tate Gallery tre somrer tidligere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): Kitajs hustru, maleren Sandra Fischer, døde brått samme høst, og han mente hun falt som et offer for «The Tate War».

  • Hans første maleriske motangrep overfor kritikerslaktet inngikk i Astrup Fearnley-museets mønstring i 1998, og tragedien setter også sine spor på National Gallerys aktuelle utstilling «Kitaj in the Aura of Cézanne and other Masters» . Det gjelder maleriet «Guds formørkelse» som er basert på et motiv av ungrenessansekunstneren Paolo Uccello, hvor en kristen mobb sprenger seg gjennom døra til en jødisk familie for å massakrere dem. Angripernes geometriserte figurer gir assosiasjoner til kritikerkonformismens stormtropper, men som alltid hos Kitaj ligger det flere betydningslag i bildet.
  • Likevel er dette først og fremst en utstilling der den 69-årige kunstneren via dialogen med Paul Cézanne formulerer savn og sorg på en gripende måte. Cézannes serie med ufullførte alderdomsverk, «De store baderne», har siden 70-åra fanget Kitaj som en billedmessig besettelse. Og ikke minst den versjonen som inngår i National Gallerys formidable kunsthistoriske skattkammer. Kitajs engasjerte ord «Hva var det Cézanne så?» under et tidligere intervju med undertegnede i London, startet en innsiktsfull utlegning om disse særegne skikkelsene som oppsto uten modeller i Aix-atelieret - og gjennomgikk til dels gåtefulle forvandlinger i den årelange og ufullendte prosessen med dem.
  • I Kitajs nye maleriserie «Los Angeles» («Englene») - som også er uavsluttet - viser det fortellende forløpet til hans eget avbrutte liv med og lengsel etter Sandra. Slik skikkelsene synes å gå over i hverandre hos Cézannes «De store baderne», smelter også parets personer sammen i konstellasjoner som låner trekk fra forgjengeren hos Kitaj. Likevel ligger det en annen eksistensiell sårbarhet i den til dels skingrende koloritten, og de kroppslig dekomponerte forholdene mellom figurene. Penselstrøkene - som bare delvis dekker den hvite lerretsgrunnen - preges av å være avsatt med angstfylt anspenthet, hvor fargesporene dirrer dissonant uten å fullbyrdes i forløsende samklang. I sin bearbeiding av tapet kan Kitaj trenge all bistand fra Cézanne.
Hele Norges coronakart