DEBATT

Rusreformen:

Kjære Ap. Takk for alt

Rusreformen banket på. Arbeiderpartiet lot være å åpne døren. Solidariteten hadde en grense.

RUSREFORMEN: Jonas Gahr Støre og Ap stemmer i dag over partiets ruspolitikk. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
RUSREFORMEN: Jonas Gahr Støre og Ap stemmer i dag over partiets ruspolitikk. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Kjære Arbeiderpartiet. Takk for alt dere har gjort for vanlige folk opp igjennom tidene. Først og fremst, takk for velferdsstaten. Det hører med, at alle partiene som var på Stortinget i tiårene etter andre verdenskrig, sluttet opp om ideen. Det hører også med at grunnlaget for velferdsstaten ble lagt rundt forrige århundreskifte. Men Arbeiderpartiet drev den fram. Uten dere, ingen velferdsstat sånn vi kjenner den.

GÅR MOT NEI: Det går mot et nei fra Arbeiderpartiet til regjeringens rusreform. Politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnjefjell, mener at dette i realiteten gjør at partiet strammer inn ruspolitikken sin, og kaller det oppsiktsvekkende. Video: Arbeiderpartiet/Dagbladet. Foto: NTB Vis mer

Velferdsstaten er at fellesskapet tar ansvar for hver enkelt. Hvorfor skulle fellesskapet bry seg med den enkelte? Det er fordi vi vet at han eller hun ved siden av oss, grunnleggende sett er i samme situasjon. Vi vil det samme, skaffe oss en OK tilværelse. Og vi konkurrerer ikke om den OK tilværelsen, vi støtter hverandre. Så hvis det skjer noe med deg, så kunne det like gjerne vært meg. Jeg hjelper deg fordi det kunne vært meg. Vi kunne byttet sted. Jeg tenker at vi er samme slags, så da blir din smerte også min smerte. Det er dette som heter solidaritet.

Dere snakker mye om solidaritet på landsmøtet deres i Arbeiderpartiet. Jeg har aldri vært medlem hos dere og har derfor ingen erfaringer fra partiets indre liv. Jeg har likevel en følelse av at dere ikke har snakket nok om solidaritetens grenser. Når slutter solidariteten?

Det solidariske fellesskapet er sårbart. Det kan utnyttes. Den som vil ha en OK tilværelse, uten å gjøre sin del av innsatsen, kan late som han eller hun fortjener den. De lever det gode liv uten å fortjene. Dette problemet har forfulgt arbeiderbevegelsen fra den spede begynnelsen. Vi har alle hørt om, men alle som var der er døde nå, hvordan kvinnfolka krevde å få lønna til arbeiderne utlevert ved fabrikksportene, før mennene rakk å drikke dem opp på kvelden.

Drikkfeldighet har alltid vært et problem. Det er grunnleggende usolidarisk i å bruke familiens sårt opptjente midler på seg selv, og ikke familien. Det er også grovt usolidarisk å utnytte de oppsparte felleskapsressursene dersom man ikke trenger dem. Det er å melde seg ut av fellesskapet. Da forvitrer solidariteten.

Problemet er å vite når noen bryter solidaritetskontrakten. Når er det man fortjener å bli utstøtt, og når har man en respektabel grunn til å få av felleskapets ressurser?

La meg skyte inn at dette problemet ikke er unikt for arbeiderbevegelsen. I bibelen står det at man skal elske sin neste. Og for dem ble problemet, hvem er «den neste»? Vi kjenner det i utallige former fra straffeanstaltene. Opp igjennom historien har man pådyttet fattige folk alskens plager for å sikre seg at de ikke skaffet seg uberettiget vinning på kommunens regning. Man har etter våre standarder torturert fanger i fengsel for å sikre seg at de ikke prøvde å lure seg til fordeler. Dette problemet er så allment at det er skrevet en kioskvelter om temaet, boken «Catch 22» handler om en umulig regel, laget for å hindre flyvere under andre verdenskrig i å «lure seg unna» å risikere livet med bombetokt. Det er ikke nødvendig å gå i detaljer, men boka «Catch 22» er blitt stående som en gråtkvelende komedie over den lille manns håpløse stilling overfor «systemet». Catch 22 er gått inn i språket som en situasjon det ikke finnes noen løsning på, alt man sier og gjør blir galt.

Jeg mistenker at Arbeiderpartiet har festet seg ved bildet av arbeideren som drakk opp lønna til hele familien, og at blikket har blitt hengende ved flaska. Flaska er erstattet med et bredere bilde av rusmidler, men fokuset er like fast. Rusmidlene er blitt indikatoren på når man bryter kontrakten med fellesskapet. Overforbruker man rusmidler, er det tegnet som viser at man ikke lenger fortjener vår velvilje, - å dele våre ressurser. Da brytes de solidariske båndene. Man er ikke lenger «den neste».

Problemet dere i Arbeiderpartiet ikke har tatt opp, er at fikseringen på rusmidlene har skapt en Catch 22-situasjon for mange mennesker som ellers kunne vært deres neste, og som ellers skulle vært omfavnet av deres solidaritet. Det er stor forskjell på å drikke opp lønna, og å drikke som sådan. Dere fikk dette problemet i fleisen etter andre verdenskrig, da dere forvaltet og forsvarte et grusomt urettferdig system, som straffet de av de gamle krigsseilerne som håndterte traumene sine med sprit og gikk i hundene på åpen gate. Hva gjorde dere på Gerhardsens vakt, med de forsofne sjelene? Dere straffet dem, sendte dem i arbeidsleir og snakket stygt til dem.

Dere, i Arbeiderpartiet, gjorde dette.

Skammer dere dere over denne historien? Jeg har aldri sett dere ta et oppgjør med måten dere håndterte herbergister og drukkenbolter.

Jeg mistenker at dere fra gammelt av hadde festet blikket på rusmidlene, i den overbevisning at rusmidlene i seg selv skiller klinten fra hveten. Problemet er at det ikke finnes noen enkel måte å skjelne mellom de som fortjener vår solidaritet og de som ikke gjør det. Det er et stort spenn mellom de som gladelig lar festen gå for langt på andres bekostning, og de som bruker rusmidler av andre grunner. Og Arbeiderpartiet må på et eller annet tidspunkt ta opp i seg at vi aldri kan vite helt.

Det betyr at velferdsstaten kan bli utnyttet av folk som ikke vil gjøre sin del av innsatsen. Sannsynligvis kommer det til å skje. Det skjer antageligvis hele tiden. Men hva skal man gjøre med det? Skal man lage ordninger som utstøter våre neste for sikkerhets skyld, eller skal vi akseptere at noen utnytter systemet? Slutter solidariteten allerede ved mistanke om urettmessig bruk av enkelte rusmidler?

Rusreformen banket på. Arbeiderpartiet lot være å åpne døren. Nå har vi behandlet folk som bruker ulovlige rusmidler som om de var uverdige vår solidaritet i 50 år. Det er tid for å reflektere over de evige problemer med solidaritetens grenser igjen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer