KOMMENTARER

Endometriose

Kjære lege, #TroMeg

Hvor kommer denne nedvurderingen av kvinners smerteterskel og innsikt i egen helse fra?

BORGERKRIG I KROPPEN: Vi må slutte å idealisere det å bite i seg smertene. Å smile i møter og være knallgode på pokerfjes – mens det i kroppen herjer full borgerkrig, skriver Kathrine Salhus. llustrasjonsbilde: Wilma Nora Dorthellinger Nygaard / NTB
BORGERKRIG I KROPPEN: Vi må slutte å idealisere det å bite i seg smertene. Å smile i møter og være knallgode på pokerfjes – mens det i kroppen herjer full borgerkrig, skriver Kathrine Salhus. llustrasjonsbilde: Wilma Nora Dorthellinger Nygaard / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Om du fortsatt ikke vet hva endometriose er, så henger du etter. Historier om sykdommen, og hvordan den gjør stor skade hos dem som er rammet, har endelig blitt løftet frem på dagsorden. Én ting er felles for mange som står frem med sine historier: Det tar lang tid fra symptomene oppstår til diagnosen blir satt. En grunn er at mange kvinner ikke blir trodd når de forteller om kraftige symptomer. Slik var det også for meg.

Sykdomsforløp arter seg ulikt, men om du ikke vet hva sykdommen går ut på kan du se for deg dette:

Menstruasjonen, som egentlig skal plage deg i maks ei uke i måneden, bestemmer seg i stedet for å ta over livet ditt. Kanskje blør du veldig mye, kanskje lite, men syklusen er gjerne uforutsigbar og smertene enorme. Samleie kan gjøre vondt, eggløsning kan gjøre vondt, å gå på do kan gjøre vondt, og det å ha mensen gjør tanken på å rive ut egne reproduksjonsorganer appellerende. For når det blør, så er det som om hele knivblokken danser hip hop i magen og underlivet. Sånn cirka.

Høres dette ut som en bagatell? Nei, på ingen måte. Så hvorfor er det det mange får høre før diagnosen er satt? At det å ha mensen skal gjøre vondt, så dette må man bare tåle?

Vi som har endometriose, har naturligvis gjort alt vi kan for å døyve smertene. Jeg har spist min kvote Paralgin forte og andre smertestillende, jeg har prøvd yoga (for det skal visst hjelpe mot alt) og jeg har hatt utallige varmeflasker på magen. Ingenting virket, for det jeg trengte var riktig diagnose og påfølgende behandling.

På tross av smertene hadde jeg ikke én eneste sykedag på grunn av sykdommen. På femten år. Ikke før kroppen en dag ga etter av utmattelse. Er det en bragd? Nei! For vi må slutte å idealisere det å bite i seg smertene. Å smile i møter og være knallgode på pokerfjes – mens det i kroppen herjer full borgerkrig.

Jeg husker godt første gang en lege tok smertene mine på alvor, og jeg trodde jeg skulle få hjelp. Etter flere års kamp ble jeg endelig henvist til en ordentlig undersøkelse, trodde jeg. Den kom i form av en ultralyd-stav i gynekologstolen. Ført opp der det verket som mest ble smertene uutholdelige. Jeg gråt og skalv om hverandre under undersøkelsen, men beskjeden fra legen var klar: Med hardt blikk sa hun «dette gjør ikke vondt», mens hun fortsatte penetreringen.

Dessverre var ultralyd langt fra nok til å oppdage endometriosen. Konklusjonen? De fant ingenting fysisk galt, så det måtte være jeg som overdrev. Denne holdningen har jeg møtt fra utallige leger. En av dem konkluderte slik: «Smink deg og gå på byen, så føler du deg snart bedre». Er det rart jeg mistet tiltroen til legene? Heldigvis har jeg nå en fantastisk fastlege som tror meg.

De fleste leger ønsker å hjelpe, så hvorfor finnes det så mange slike historier? Hvor kommer denne nedvurderingen av kvinners smerteterskel og innsikt i egen helse fra?

Blir endometriose oppdaget tidlig kan den hindres i å utvikle seg, og det kan ha mye å si for livskvaliteten resten av livet. Dette gjelder de fleste sykdommer, så hvorfor tar det i gjennomsnitt sju år å diagnostisere en sykdom som rammer rundt ti prosent av norske kvinner? For meg tok det over femten.

At utmattelsen jeg opplevde kom fordi kroppen fikk nok av smertene, det fikk jeg vite ved en tilfeldighet. Henvist for noe annet kom jeg til en gynekolog som tilfeldigvis var en framtredende ekspert på endometriose. En kort prat var nok til at hun diagnostiserte meg med sykdommen, som seinere ble bekreftet av en kikkhullsoperasjon.

Jeg har fått behandling som fungerer, og har i dag et godt liv på grunn av det. Men det er langt mellom endometriose-ekspertene, og altfor få er like heldige som meg. Fortsatt blir for få trodd når de oppsøker hjelp. At behandlingen virker kan heller ikke tas for gitt, så desto viktigere er det at sykdommen oppdages tidlig.

Vi kvinner må dessverre fortsette å kjempe – slik vi alltid har gjort – for å bli hørt. Vi må fortelle våre historier og sette grenser, både for oss selv og for hverandre, for hvor mye vi skal tåle. Selv om vi tåler mye smerte, så betyr ikke det at vi skal måtte stå i det. Ikke når det finnes behandling og medisiner som kan hjelpe. Men da er første steg å bli trodd av legene, ellers kommer vi ingen vei.

Det må gjøres noe med at over 90 prosent av kvinner med kroniske smerter opplever å bli diskriminert av helsetjenesten. Ber man om hjelp skal man bli hørt og tatt på alvor. For vi må huske at skrittet til å si ifra om at noe er galt, det er langt.

Kjære leger: Er det mange nok historier nå, om hva som kan skje dersom man ikke blir trodd? Trengs det flere, eller kan de som forteller om enorme menssmerter få hjelp, og fra nå av slippe å bli avfeid med nok et «mensen skal jo gjøre vondt»? Tro meg – det vet vi allerede.

Her er min historie, fortell gjerne din. #TroMeg

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer