Kjøttgalskap

Selvfølgelig er vi glade for at vi har mat på bordet. Men i Norge kan vi faktisk velge hvem eller hva vi vil spise.

LØRDAG ETTERMIDDAG: Jeg står på kjøkkenet. På benken foran meg ligger en haug med noe ugjenkjennelig. Det er tynt og flisete, uten armer, bein eller hode. Det er ikke kjøttdeig, nei, så sprø er jeg ikke. Det er grillet kylling, ferdigrevet fra fabrikken, så jeg skal slippe å slite i stykker den stakkars skrotten. «Det er proteiner. Jeg trenger det,» forsøker jeg å unnskylde meg med. «Jeg kan ikke leve på bladsalat alene. Jeg er tross alt ikke en elg,» hører jeg stemmen inni hodet mitt si. Så er jeg kanskje litt gal, likevel. Rødt kjøtt er blitt uutholdelig vemmelig.

Ifølge en fersk undersøkelse fra Norsk institutt for næringsmiddelforskning er aversjonen mot biff helt typisk for unge jenter. Man trenger ikke være midt i puberteten for å skjønne hvorfor blodige kroppsdeler levert på sanitetsbind ikke er særlig fristende. Men blodfattig kylling, det spiser vi. I et dyrevernperspektiv er det helt forkastelig. Så hvorfor står jeg her med den forbanna kyllingen?

FORDI JEG ER FEIG. Og lat. Det er så utrolig mye enklere å spise noen biter av noe som har vært levende, enn å drive på med alle disse ertene og bønnene og linsene og frøene. Det hender jeg spiser Pizza Grandiosa. Lasagne også, eller Tilslørt Lemlestet Ku som en dyrevenn av meg kaller det. Denne vennen min forfekter et like outrert syn på kugalskapen som homofobe folk på aidsepidemien: Det er en straff som er sendt oss fra oven.

De fleste av oss er enige om at det er galt å mishandle dyr. Vi reagerer med avsky på oppslag om kattedrap for moro skyld og uhyrlige metoder for frakt av slaktedyr. Det er paradoksalt at vi kan reagere så sterkt på slike enkeltsaker, og likevel fortsette å være en nasjon av kjøttetere.

Ifølge Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet steg det gjennomsnittlige kjøttinntaket pr. nordmann med 10 kg i løpet av 1990-tallet.

En kartlegging utført av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) i 1997 viste at 99 % av den norske befolkningen spiste kjøtt minst én gang i uka. Nå er det bare frykten for kugalskapen som kan få oss til å bremse på kjøttforbruket. La oss se det i øynene: Vi driter i hvordan dyrene har det. Ellers ville vel alle vært vegetarianere?

FIS OG VÆR GLAD. Jeg vet nå ikke. Mitt liv som hundreprosents veggis varte ikke så lenge. Kanskje merking av kjøttprodukter er svaret. Landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen har sagt at han tror at markedet vil øke for kjøtt som er produsert med spesielle kvalitetskrav til helse, miljø og dyrevern, selv om prisen blir litt høyere. Det tror jeg også. Som det er nå, er det umulig å vite hvor kjøttet egentlig kommer fra. Er det den hyggelige bondegården fra «Norge rundt»-reportasjen? Det skulle jeg gjerne likt å vite. Eller kanskje ikke.

SIFO-rapporten «Menneske og dyr» fra 1998 gir en god beskrivelse av det schizofrene forholdet mange av oss har til kjøttspising. De fleste deltakerne i undersøkelsen er skeptiske til kjøttindustrien. Dyrene blir behandlet som ting og fôres på en slik måte at man kan lure på om kjøttet i det hele tatt egner seg som menneskeføde. Det er lettere å spise kjøtt når man vet at sauen har levd et ålreit liv. Men det enkleste er selvfølgelig å late som ingenting.

Selv vil jeg helst ikke tenke på hvor pizzafyllet stammer fra, for da blir det en kropp, et lik. På den annen side vil jeg jo gjerne vite om kjøttet stammer fra en industri som er ensbetydende med dyreplageri. «Gobbeligobbeli,» hører jeg idet jeg spidder kalkunbiten med gaffelen. «Nøffnøff,» kommer det fra grisen. «Møøø,» sier kua. «Voff,» sier hundene. I Kina spiser de jo dem også.

SÅ VAR DET dette med fisken, da. Den varslede Dyrevernmeldingen vil jo inkludere oppdrettslaksen. Det må vel være en grunn til det? La meg fortelle om min venn dyrevennen igjen. Tidligere var han veldig glad i å spise fisk. Men etter å ha stått ansikt til ansikt med torsken i Atlanterhavsparken i Ålesund, var det slutt. «Det var en glad torsk,» påsto han. «En tillitsfull torsk, litt opp i årene. Jeg møtte blikket dens bak glasset,» sa han. «Etterpå logret den med halen og slo kollbøtte, akkurat som en hund,» fortalte dyrevennen min på telefon fra hotellet. Han satt alene på rommet og spiste kinakål med Thousand Island-dressing. Selv spiste jeg fiskesuppe kokt på frossentorsk. Kvalt i trålerkaoset. Jeg skulle gjerne hatt en garanti for at den døde lykkelig. Inntil videre er planter det eneste jeg vet at jeg kan spise med god samvittighet. Dampede gulrøtter med brokkoli. Elgen ville sikkert synes det var nydelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.