Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Klasebomber - legitimt i krig?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE HUMANITÆRE

konsekvensene av klasebomber er voldsomme, men det finnes likevel ingen formelle begrensninger på bruken av klasebomber, slik det eksempelvis gjør for antipersonellminer. Krefter som ønsker å forby eller begrense bruken av klasebomber er i fremgang. I dette arbeidet har Norge markert seg som et foregangsland. Krigen mot Irak er over, og tiden er inne for å vurdere hvilke midler som ble tatt i bruk for å vinne den. Mens fokus er på hvilken etterretningsinformasjon man hadde før krigen, og hvilke planer koalisjonen har hatt for situasjonen etter krigen, er spørsmålet om hvilke midler som ble tatt i bruk under krigen viet mindre oppmerksomhet. Human Rights Watch og Norsk Folkehjelp har påpekt at amerikanske og britiske styrker i utstrakt grad gjorde bruk av klasebomber i Irak. Klasebomber er problematiske både fordi de rammer sivile hardt når de brukes i tett befolkede områder, slik det har vært rapportert fra blant annet Bagdad, Nasiriyah og Basra, og fordi de etterlater store mengder blindgjengere som dreper lenge etter at krigen er slutt.

EN KLASEBOMBE

består av en beholder en «morbombe» som inneholder mange småbomber. Disse armeres og spres idet beholderen åpner seg over bakken. Klasebomber kan leveres fra luften eller fra bakken - som raketter eller artillerigranater. Ett eksempel er BL-755, en flylevert klasebombe som britene brukte i Irak. Den inneholder 147 småbomber, som virker både mot pansrede kjøretøy og mot mennesker. Hver «småbombe» dreper i en radius på 10 meter. Bombene har også delvis antennende effekt. De spres over et større område og kan dermed ramme sivile hardt under selve bombingen. Et ytterligere problem er blindgjengere. Mange av klasebombene går ikke av ved anslag, og vil kunne eksplodere ved berøring. Tall fra rydding av BL-755 i Kosovo viser rundt 10 prosent blindgjengere per klasebombe, og dermed vil altså 15 dødelige sprenglegemer ligge igjen på eller under bakken etter en enkelt klasebombe. Andre anslag over disse feilratene er høyere. I et intervju med Aftenposten 27. mars i år anslår oberstløytnant Terje Torsteinsson ved Forsvarets Stabsskole en generell feilprosent på rundt 40 prosent i felt.

I DAG

finnes det ingen internasjonale rettslige reguleringer på produksjon, salg eller bruk av klasebomber. Klasebomber omfattes ikke av konvensjonen om visse konvensjonelle våpen (CCW), og de faller utenfor konvensjonen om forbud mot antipersonellminer. Ingen land har så langt innført juridisk bindende begrensninger på bruk av klasebomber. Likevel skiller Norge seg ut som en pådriver i denne saken. Regjeringen ble i juni 2001 pålagt av Stortinget å «gi aktiv støtte til internasjonalt arbeid som kan lede frem til et forbud mot klasebomber». I februar i år vedtok Forsvarskomiteen i Stortinget at Norge skal avstå fra bruk av flyleverte klasebomber i internasjonale operasjoner. Norge står dermed i en unik posisjon internasjonalt, og mange forventer en stadig mer aktiv rolle fra Regjeringen i spørsmålet om klasebomber.

FRA MILITÆRT

hold hevdes det gjerne at klasebomber er et meget effektivt våpen som vanskelig lar seg erstatte. Klasebomber rammer større områder, og krever ikke samme grad av presisjon som enhetsbomber. De er effektive samtidig som de ikke utsetter eget militærpersonell for stor risiko. Klasebomber forhindrer bevegelse hos fienden, og bomberegnet har i tillegg en sterk psykologisk effekt, ofte omtalt som «shock and awe». Mange av egenskapene er de samme som for antipersonellminer, og til dels brukes klasebomber i dag der en tidligere ville brukt miner. I spørsmålet om hvordan man skal håndtere klasebombe-problemet, er det store meningsforskjeller. På den ene siden har man de som vektlegger militær nytte, og mener at en teknisk forbedring med vekt på å redusere blindgjengerraten, vil føre kostnadene ned på et akseptabelt nivå. Dette er et typisk standpunkt hos land som produserer klasebomber (totalt 33) eller har dem som en del av sitt militære arsenal (totalt 57). På den andre siden finner man de som vektlegger skadevirkningene for sivile, og som ønsker et totalforbud mot produksjon, salg og bruk av klasebomber. En rekke humanitære organisasjoner med røtter i landminekampanjen står for denne linjen. Mellom disse ytterpunktene står de som ønsker å innføre begrensninger på bruken av klasebomber, blant annet ved å forby bruk i tett befolkede strøk, og å pålegge brukeren ansvaret for å rydde opp. Den Internasjonale Røde Kors Komiteen ligger i dag på denne linjen. Selv om det ikke finnes noe formelt regelverk som begrenser bruken av klasebomber, kan det stilles spørsmål ved om klasebomber strider mot den internasjonale folkerettens generelle standarder for krigføring, som følge av de store skadevirkningene de påfører sivilbefolkningen. I spørsmål om virkemidler under krig, knesetter folkeretten det såkalte distinksjonspåbudet - man skal i størst mulig grad unngå å ramme sivile. Bruk av klasebomber i tett befolkede områder og problemet med blindgjengere kan vanskelig forenes med dette prinsippet.

IMIDLERTID

anerkjenner folkeretten at sivile skader ikke kan unngås fullstendig, men krever at sivile tap bare aksepteres når den militære nytten er betydelig. Dette kalles proporsjonalitetsprinsippet. I en slik vurdering blir nettopp spørsmålet om militær nytte viktig, og her er dokumentasjonen fortsatt svak. Det er imidlertid stor grad av enighet om at bruken av klasebomber under gitte forhold, som i tett befolkede strøk, strider med proporsjonalitetsprinsippet fordi konsekvensene for sivilbefolkningen er så dramatiske. I etiske standarder for krigføring ligger det også en forventning om at militært personell skal være villig til å ta betydelig risiko for å beskytte sivile. Dette er et prinsipp som er truet, både i borgerkriger der skillet mellom sivil og militær status kan være uklart, men også i intervensjoner hvor soldater slåss langt unna sitt eget land. Da den engelske forsvarsministeren Geoff Hoon ble konfrontert med britenes bruk av klasebomber i irakiske byer, var svaret at dette skjedde «bare når våre styrker var utsatt for fare». Et slikt resonnement står i strid med de etiske standarder som forventes av profesjonelle militære.

BRUKEN

av klasebomber har uakseptable humanitære virkninger og står i spenning til sentrale prinsipper for krigføring slik disse er uttrykt i folkeretten. Forhandlingene om et regelverk pågår, men det går tregt og forhåpningene til hva som kan oppnås er lave. I landminesaken har det norske engasjementet vært svært viktig, og har bidratt sterkt til Norges omdømme som en betydelig humanitær og politisk aktør i verden. Med sitt klare standpunkt mot klasebomber har Norge lagt grunnlaget for igjen å spille rollen som foregangsland. Mange spørsmål står uløst, men utfordringen er å jobbe frem mot en avtale som styrker prinsippene i folkeretten, snarere enn å bidra til å uthule dem.