KLASSEKAMPENS REDAKTØR

Bjørgulv Braanen (4.8) fortsetter å insistere på at «et revolusjonært marxistisk grunnsyn»(RMG) lar seg kombinere med respekt for hele den liberal-demokratiske menneskerettighetsarv: politisk og intellektuell frihet, flerpartisystem, rettstatlighet og kulturell og sosial pluralisme. Dermed har BB plassert seg i en pinlig spagat. Han tror han kan spenne over to helt ulikeartede tanketradisjoner med helt forskjellig politisk utfall.

Ikke bare tenker han grøtet. Det vi ser er også et forunderlig politisk selvmord. For hvis han tror at det han kaller «venstresiden» lar seg på ny lokke til «enhet» med slik lefling med leninistisk tankegods, hvis han tror han kommer noen vei med å gjøre Klassekampen til «hele» venstresidens avis med den slags flørting med de svarte venstretotalitære tradisjoner i det 20. århundres politikk, vil han skuffes. Så tanketomme og historieløse er vi ikke.

Jeg betrakter meg som et radikalt frisinnet menneske tilhørende det demokratiske venstre, med sterke sosialistiske sympatier, men et slikt fellesskap vil jeg betakke meg for. BBs forkrøblede logikk bekrefter dessverre at han nettopp ikke har foretatt noen dyptgripende moralsk selvbesinnelse vis à vis venstresidens totalitære utskeielser. Når nå den unge generasjon av radikale mennesker, f.eks. i Attac, skal orientere seg, gjelder det at de ikke ender opp med 68-generasjonens trette likegyldighet overfor tungt ervervede demokratiske rettigheter, kjempet fram nedenfra i europeisk politikk siden Den franske revolusjon. Braanen er nettopp en representant for den type uklarhet som nå endelig må legges død.