Klokkene ringer for Orson Welles

Som ledd i sin omfattende Orson Welles-serie viser Cinemateket i Oslo i kveld og fredag en sjelden vist godbit; mesterens siste og mest intense versjon av Shakespeare.

Det dreier seg om «Chimes At Midnight» (1965), også kalt «Falstaff», en spansk/sveitsisk samproduksjon, i utgangspunktet produsert av James Bond-produsenten Harry Saltzman (inntil budsjettet ble overskredet), en film som ble til mot alle odds i naturlige spanske kulisser (Pyreneene, Madrid, Sierra de Guadarrama), i skyggen av de veldige murene rundt slottet ved Csrdoba. Et mesterverk, og Orson Welles' egen favorittfilm.

  • Filmens blanding av skjenkested og horehus ble designet og bygd av Welles selv i en garasje. Kostymene likeså. Viktige hovedrolleinnehavere hadde nærmest bare tid til å stikke innom opptakene i noen få dager, Welles selv ble rammet av blærekatarr, stemmer måtte dubbes (noe Welles gjorde selv, han var en glimrende imitator), og da filmen omsider fikk premiere, vendte kritikerne tommelen ned. Publikum sviktet. Høyst ufortjent ble Welles' tredje forsøk på å forvandle Shakespeare til filmkunst (etter «Macbeth» i 1948 og «Othello» i 1952) nærmest glemt.
  • «Chimes at Midnight» bygger på en kongstanke Welles unnfanget allerede som 15-åring. Han hentet stoff fra stykkene «Henrik IV, Del 1», «Henrik IV, Del 2», «Henrik V», «Richard III» og «De glade koner fra Windsor». Ut fra biter og brokker har han samlet historien om adelsmannen Falstaff, en forloren og konstant beruset gentleman som holder til på et vertshus, omgir seg med småkjeltringer og prostituerte, skylder penger overalt, lever av tyveri; en boms og en taper, men en sjarmerende og beleven skrytepave - en rolle som smidd for Orson Welles selv.
  • Som i de beste av Welles' tidligere filmer, «Citizen Kane» (1941) og «Touch of Evil» (1958), handler det om forfall og selvdestruksjon. Welles har aldri sett mer forferdelig ut på film (enda verre enn han var som politimann i «Touch of Evil»): nedkjørt, herjet og oppblåst til bristepunktet. Men lynskarp i det aldri sviktende blikket og suggererende med sin magiske røst, der han raver omkring i skyggen av kongen og tronarvingen (Henrik IV og Henrik V) - med stø kurs inn i undergangen.
  • Filmen bæres av en intens svart/hvitt-fotografering i beste Welles-stil: underlige, tette nærbilder, vidvinklede utsnitt og veksling mellom monumentale kjøringer og hissig klippeteknikk. Nærmere Shakespeare kom Welles aldri.
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.