KOMMENTARER

Arbeiderpartiets krise:

Klør seg i hodet

De siste åra har Arbeiderpartiet gjort to store, strategiske snuoperasjoner. Ingen av dem har fungert, skriver Sondre Hansmark.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn Graff Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Jonas Gahr Støre klør seg nok i hodet av kattepinen Arbeiderpartiet har havnet i. Han ledet på et tidspunkt et parti med over 40 prosent av velgerne i ryggen. To strategiske snuoperasjoner seinere er oppslutningen mer enn halvert, og veien ut av uføret virker tornete.

Det er to gjengse analyser på hvorfor Ap gjør det så dårlig for tida:

Den ene handler om forventninger. Gjennom valgkampen for over et år siden lovet Ap som kjent at det skulle bli vanlige folks tur. Det har ikke vært så enkelt å innfri på i tida vi står i. Krigen i Ukraina har bidratt til skyhøye strømpriser og annet press på økonomien som gir økte renter og inflasjon. Fattigdommen og matkøene vokser. Dermed føler folk seg lurt – de kjøpte noe og fikk aldri varene levert.

Den andre handler om hvorvidt Ap har plassert seg feil i det politiske landskapet. Det diskuteres i spaltemeter på spaltemeter om Støre har gått for langt til venstre med sine skatteøkninger i milliardklassen. Andre, som for eksempel Rødt og SV, vil mene Støres problem er at han ikke har lagt seg langt nok til venstre og at han egentlig blåser i et historisk sterkt flertall velgerne ga venstresida. Det kommer vel an på fargen på øyet som ser.

Begge disse forklaringene har en sannhetsgehalt, men hopper likevel bukk over noe vesentlig: Støre og Ap kan ha valgt riktige strategier, men til feil tid.

Første strategi: Da Støre tok over ledelsen av partiet i 2014 fulgte det ei tid med en bråte forlik og politiske kompromisser med regjeringen bestående av Høyre og Frp.

Ap var med på å sikre flertall for reform av kommuner, regioner, politiet, forsvaret, innvandringspolitikken, og enda mer til. Det ble også enighet mellom Høyre og Ap om å redusere selskapsskatten, inntektsskatten og formuesskatten med milliarder av kroner i skatteforliket.

Før stortingsvalget i 2017 åpnet Støre til og med opp for å ha regjeringssamtaler med Venstre og KrF. Det ble ikke tatt godt imot av AUF og LO. «Helt uspiselig» sa daværende LO-leder, Hans-Christian Gabrielsen.

Det kunne iblant virke som om Ap var mer opptatt av tonen i debatten og detaljer på skattenivåer enn de store, viktige områdene for venstresida. Kritikken mot regjeringen var ofte at den «forvaltet forlikene på en dårlig måte», ikke at politikken var gal.

Under forlikstida var det mange i fagbevegelsen og eget parti som ikke forsto helt Støres prioriteringer. Det burde jo være Ap som tok kampen for vanlige folks lønns- og arbeidsvilkår.

Støre hadde låst seg i en håpløs strategi, og på et tidspunkt ble det nok. Profilen ble rett og slett for kvass og utydelig. Ikke minst var det et rop etter en tydeligere, sosialdemokratisk retning.

Forliksstrategien kunne altså ikke fungere på sikt, og den nye strategiske snuoperasjonen var i støpeskjeen.

Inn kommer den andre strategien. Etter stortingsvalget i 2017 gjorde Støre det klart at Ap ville være mer tilbakeholden i sitt samarbeid med høyresida. «Vi vil være mer kritiske til å inngå flere» sa han om de mange enighetene med høyresida. Det bar bud om en sterkere konfliktlinje mot Høyre og Frp.

Ap-slagordet «Det er vanlige folks tur» ble unnfanget. Partiet tok et steg til høyre i innvandringspolitikken og et steg til venstre i industri-, nærings- og skattepolitikken. Prat om reform ble byttet ut med løfter om reversering. Av taxireform, kommunereform, regionreform og politireform. Ønsket om å melde Norge inn i EU forsvant fra partiprogrammet. Nei til nye kraftkabler ble det også.

Vi spoler noen år framover, og Ap er nå vitne til sin laveste oppslutning på over et århundre. Enkelte målinger viser 15-tallet. Snittet på meningsmålingene for november ligger bare så vidt over 18 prosent.

Den andre strategien, «vanlige folk»-strategien, fikk virke på verst tenkelig tidspunkt. Som nevnt er en av grunnene til Ap's dramatiske fall at kontrasten mellom hva regjeringen lovet og hva den gjør er blitt for stor. Spesielt Senterpartiet løftet forventningstaket i forkant av stortingsvalget i 2021, og ble deretter møtt av galopperende strømpriser og annen inflasjon drevet opp av Russlands fullskala invasjon av Ukraina.

Da «vanlige folk»-strategi ble utformet, var det etter inspirasjon fra danskenes statsminister og sosialdemokrat Mette Frederiksen. Det er en strategi hun nå har forlatt i håp om politisk overlevelse. I stedet søker hun seg mot den strategien Støre hadde for noen år siden: forlik og bredt samarbeid med høyresida. Frederiksen har nemlig nylig dannet regjering sammen med sine tidligere erkefiender på høyresida. Hun begrunner det med de vanskelige tidene Danmark står i.

Støre har lenge virket å ha et politisk «crush» på Frederiksen. Kommer han til å følge etter også denne gangen?

Noe må han i hvert fall foreta seg, men dessverre for ham er han for dårlig posisjonert til det. Malt opp i et hjørne av en vinglete strategi.

Han er akkurat nå for dårlig posisjonert til å kunne gjøre som Frederiksen. I befolkningen er det få som synes han gjør en god jobb som statsminister, og noe ubestridt leder i eget parti sliter han med å være. Ikke minst klarer han neppe å få med seg LO på den snuoperasjonen han trenger. Problemet til Støre er at han ofte virker å drives inn i strategier i stedet for å peke dem ut selv. En for reaktiv partileder, ikke en som peker ut retning.

LO, som var sentral i utformingen av den nye Ap-strategien, er heller ikke særlig nådig med regjeringen. Ledelsen i LO bidro til å kaste Hadia Tajik, raste mot budsjettforliket med SV, og krever nærmest at Støres nye McKinsey-statssekretær må gå av. Et tettere bånd til høyresida er det god grunn til å tro at de også hadde reagert kraftig på.

Det er forståelig at Ap må bruke tid på å finne seg selv nå, men partiet sliter med å forklare velgerne hvilken prosess det står i. Regjeringen er til tider ganske innadrettet i sin kommunikasjon, og blir for opptatt av å tilfredsstille sine egne, og for lite opptatt av å tilfredsstille velgerne sine.

Da Klassekampen spurte partisekretær Kjersti Stenseng om hva de nå jobber med, var svaret: «Å hver eneste dag se på hvilke politiske tiltak som trengs for å møte krisa, både i regjering, partiet og kommunene. Vi skal være mer til stede blant folk. Statsministeren reiser mye og møter folk, statsrådene er mye ute og jobber med tilstedeværelse. Jeg tenker det er summen som er viktig».

Det er jo ikke akkurat svar på tiltale. Det vitner på ingen måte om en god strategi.

Høyre er i enorm vekst for tida. En løsning for Støre kan være å ansvarliggjøre Høyre mer for politikken som føres. Ikke ved å gi fra seg prosjektet sitt, men ved å binde dem til masta ved å forhandle om løsninger som kan ligge ganske nært hans politiske plattform. Her er det mye å ta av: energipolitikk, forholdet vårt EU og Nato, og klima og miljø, for å nevne noe.

PS: Sondre Hansmark er innvalgt som tredje vara til Stortinget for Venstre. Han er nå ansatt som kommentator i Dagbladet, utmeldt fra partiet og vil i tilfelle møte som uavhengig representant.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer