Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Kommunal kino for fall?

I EN KORT, HEKTISK

periode av kinoens barndom, rådde det private initiativ og den private kapital grunnen. Så kom kommunaliseringen med Kinoloven av 1913. I dag, hundre år etter, ser vi igjen en fremvekst av private kinoer. Er ringen sluttet?

Norges første, faste kino, Kinematograftheatret, ble åpnet 30. november 1904 i Stortingsgate 12 i Oslo. Kapitalen var svensk, selskapet som fikk navnet Norsk Kinematograf Aktieselskap var en filial av det nystartede AB Svenska Kinematografer. Men bestyreren, Hugo Hermansen, var norsk og en mann av sin tid. I løpet av få år skulle han svinge seg opp til å bli leder av vårt første store kinoselskap med hele 26 kinoer i byer som Bergen, Stavanger, Drammen, Kristiansand, Skien, Halden og Fredrikstad.

Som så ofte når et nytt medium får gjennomslag, så skjer utbredelsen raskt. Bare en måned etter at Kinematograftheatret åpnet i Stortingsgaten, dukket det opp en konkurrent på den andre siden av Studenterlunden, i Karl Johans gate 41. Kinoen som fikk det fornemme navn Theatre Amusant, ble innen årets utgang fulgt av ytterligere to kinoer i hovedstaden, Bulls Kinematograf og Fata-Morgana.

Åtte år var gått siden den første filmforestilling ble vist i Circus Varieté i Christiania den 6. april 1896, bare tre måneder etter at filmen hadde hatt sin historiske premiere i Paris. Den gang snakket avisene om en «epokevækkende Opfindelse». Da kinoen kom, ble ikke det registrert som noen historisk begivenhet. Avisene la ikke synderlig mer vekt på dette nye, faste innslaget i byens forlystelsesliv, enn på de tilfeldige forestillingene som gikk sin gang i Turnhallen, der Frelsesarmeens Kinematograf viste film denne høsten. Men publikum trykket de nye kinoene til sitt hjerte. Besøket var overveldende.

DE FØRSTE

kinoene i Norge var altså et resultat av det private initiativ. Det kommunale eierskapet kom først inn ved Kinoloven av 1913. Kommunene skulle imidlertid vise seg å bli dominerende i det norske kinomarkedet i hele det forrige århundret. Hva så i det nye århundret, er ringen nå sluttet? Skal vi igjen se en bred og omfattende privatisering av norske kinoer?

Bildet er mer komplisert enn som så. Vi har fått flere nye private kinoer de siste årene, også med svensk og dansk kapital. Men fortsatt svarer kommunale kinoer for 82,4 prosent av besøket og 82,6 prosent av billettinntektene på norske kinoer (2003-tall). Forklaringen er dels å finne i Kinoloven av 1913 og dens betydning for utviklingen av kinoen i Norge, og dels i det faktum at vi er en liten befolkning spredt utover et langstrakt land. Men forklaringen er også å finne i de knappe marginene som ligger i dagens kinodrift.

Kinoloven av 1913 sprang ut av en moralsk forargelse som førte til rop om sensur og kontroll. Lærerlagene og de såkalte «sædelighetsforeningene» førte an. Argumentene var de samme som de vi hører i dag: Barn og unge kunne bli skadet av denne billedlige fremvisning av seksualitet og vold. Mest bekymret var det gode borgerskap på vegne av «almuens børn», som i særlig grad lot til å forlyste seg med disse nye, dristige filmene.

KINOLOVEN AV 1913

som innførte forhåndssensur på film, var ikke enestående i sitt slag. Både våre naboland og de toneangivende land i Europa fikk sine filmlover på omtrent samme tid. Det som var spesielt i den norske, og som skulle gi oss en helt annen utvikling enn i andre land, var at Stortinget under selve lovbehandlingen valgte å overføre myndigheten fra politimesteren til kommunestyret og dermed i praksis innførte kommunal konsesjon. Stortingskomiteen gikk i sin innstilling enda lenger. Det sies der at: «En kommune som oprettet det nødvendige antal kinematografer selv, vilde ikke bare kunne holde skyggesiderne borte, men den vilde kunne anvende kinematograferne i folkeoplysningens tjeneste i en ganske anden utstrækning end nu er tilfældet» (...) Efter de oplysninger som foreligger i propositionen, vil det neppe være forbundet med nogen risiko i økonomisk henseende, og efter lovforslaget vilde det være fuld anledning til det». (Innstilling O. nr.76, 1913)

Kommunene lot seg ikke be to ganger, for her var det i tillegg til kontrollaspektet også et økonomisk perspektiv som virket fristende. Vi fikk en ny kort, og hektisk investeringsfase, denne gang i kommunal regi. Den varte frem til Oslo Kinematografers overtagelse av kinoene i hovedstaden i 1926.

SIDEN BEHOLDT

kommunene sitt kinohegemoni. De beholdt det gjennom gullalderen på tredve-, førti- og femtitallet, da kinodriften ga klingende mynt i kista. De beholdt det i nedgangstidene som fulgte etter fjernsynets etablering på sekstitallet og videoens inntog på sytti- og åttitallet, da underskuddene begynte å vise seg i kinoregnskapene. Ja, de beholder det fortsatt, om enn ikke lengre med den samme begeistring. Tyngende omsorgsoppgaver og økende press på kommunale budsjetter, har de senere år fått en rekke kommuner til å se seg om etter nye kinodrivere. Men hittil har de bare i noen få tilfeller funnet dem. Hvorfor?

På midten og slutten av nittitallet så vi stadig medieoppslag om store private kinokjeder som var på vei inn i Norge. Svenske SF proklamerte at de i løpet av fem år skulle ta tretti prosent av det norske kinomarkedet. Foreløpig eier de en kino i Tønsberg og bygger en i Skedsmo. De siste ti årene er det etablert fire nye, private kinoer i Norge. I tillegg er det skjedd en delvis privatisering av fire andre kinoer. Det er alt.

Faktisk er mer skjedd på den kommunale siden. De kommunale kinoene i Bergen og Trondheim etablerte for et par-tre år siden et eget kinoselskap, Norsk Kinodrift, som skulle ha som oppgave å drive andre, mindre kinoer. Selskapet som nå også har fått Oslo Kinematografer inn på eiersiden, driver i dag elleve kinoer og er i forhandlinger om flere.

HVOR BLE DET AV

de store kinoselskapene? Hvorfor kom de ikke? Svaret ligger antagelig i en kombinasjon av vårt vanskelige norske marked og de generelt knappe marginene moderne kinodrift gir. Kinokjeder i våre naboland regner at de må ha et befolkningsgrunnlag på 60.000 for å drive lønnsomt. Det finner de ikke mange steder i Norge. Når dertil kommer at det selv med et tilstrekkelig befolkningsgrunnlag er vanskelig å få fortjeneste på kinodrift med de bygge- og lønnskostnader vi har her i landet, sier det seg selv at interessen hos private investorer blir noe begrenset.

På hundreårsdagen for åpningen av den første faste kinoen i Norge, er det følgelig fortsatt kommunene som dominerer kinodriften. Enn så lenge. For vi vil antagelig se nye eier- og driverkonstellasjoner i fremtiden. Både etableringen av Norsk Kinodrift og de nye delvis private, delvis kommunale selskapene som er etablert, tyder på at kommunene søker nye veier innen kinodrift, i tråd med tidens krav og politiske ideer. Vi får neppe et nytt hundreår med kommunalt hegemoni.

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media