KOMMENTARER

Sikkerhet i Stillehavet

Konfrontasjonen med Kina

«Et fritt og åpent Stillehavet». Det er kodeord for konfrontasjon med et ekspanderende Kina, og har lenge vært snakk, bare snakk. Men nå er det alvor, skriver Morten Strand.

STADIG STERKERE: Kinas væpnede styrker, Folkets frigjøringshær, blir stadig sterkere. Foto: AFP / NTB
STADIG STERKERE: Kinas væpnede styrker, Folkets frigjøringshær, blir stadig sterkere. Foto: AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

AUKUS, sikkerhetspakten mellom Australia, USA og Storbritannia, som ble kjent i midten av september, er begynnelsen på et nytt geopolitisk spill i Stillehavet og Indiahavet. Hensikten med sikkerhetspakten er å demme opp for kinesisk innflytelse og ekspansjon. Det er en klar beskjed til Kina om at begrepet Vesten, og deres venner, er innstilt på å stå sammen - i Østen.

Kinas enorme vekst endrer på dramatisk vis den politiske geografien i Asia. Uten annet enn verbal motstand har USAs venner i Asia måttet stå å se på at Kina har erobret skjær og øyer i Sør-Kina havet, og bygget dem ut til militære befestninger, selv om land som Filippinene og Vietnam gjør krav på de samme øyene, og selv om Den internasjonale domstolen i Haag har dømt Kinas ekspansjon for ulovlig. I fjor hadde Kina og India et sammenstøt der flere grensesoldater på begge steder ble drept. Kinas flyvåpen og marine krenker med drøyt overlegg regelmessig Taiwans territorium, og kinesiske ledere antyder gang på gang at øya kan bli invadert, og understreker at den er en del av Kina.

Og Kina driver handelskrig med boikott av varer mot land som ikke danser etter deres pipe, som for eksempel Sør-Korea og Australia. Da Australia krevde gransking av hvordan coronaviruset først oppsto i Kina, svarte Kina med å stanse all import av australsk mat og vin, et stort marked for Australia.

Kinesisk aggresjon mot naboland har karakter av systematisk mobbing. Kina ser ut til å ha som strategi å tvinge naboene til samarbeid der målet er å skape en sino-sentrisk verden, der naboer knyttes til Kina som klientstater, og gjør som Kina sier. Midtens rike vil omgi seg med partnere de kan kontrollere, det er både en sikkerhetspolitisk logikk i dette, siden det geografiske utgangspunktet er Beijing, og siden perspektivet - hvor du observerer verden fra - er avgjørende for hva du ser. Og det er en økonomisk logikk i dette, siden Kina vil være navet som de andre spinner rundt.

Men til tross for gulrøttene i det gigantiske og verdensomspennende investeringsprosjektet, Én vei, ett belte-prosjektet, som betyr store investeringer i de landene som omfattes av det, så bruker Kina pisken enda flittigere enn gulrota. Mange av USAs allierte og venner i området har sett etter en voksen når de har blitt mobbet av Kina. Men USA har inntil nå sett en annen vei. Med sikkerhetspakten AUKUS ser nå Joe Bidens USA Kina i hvitøyet, og sender et klart signal om støtte til sine venner i Stillehavet og Indiahavet.

Avtalen gjør at Australia får minst åtte atomdrevne ubåter, med det aller siste av teknologi, og tilgang til anriket uran, som man kan lage atomstridshoder av. I tillegg byr AUKUS på den nyeste teknologien innen blant annet kunstig intelligens og rom-forsvar. Men ånden i den nye sikkerhetspakten byr på mer. I helga møttes lederne i en annen ny sikkerhetsstruktur i Washington D. C. Strukturen heter Quad, og består av USA, Australia, India og Japan, og handler også om å stå sammen, og demme opp for Kinas ekspansjon. I tillegg til disse to sikkerhetsstrukturene er Sør-Korea og Filippinene USAs allierte, og Vietnam - ja, Vietnam - søker seg inn under USAs sikkerhets-paraply.

I sin tale i FN i forrige uke lovte Biden et hvileløst og aktivt diplomati som en erstatning for USAs kriger. Det betyr blant annet at USA vil søke samarbeid med Kina om for eksempel miljø og sykdomsbekjempelse. Men ikke samarbeid for enhver pris. Tvert imot, signalet nå er at fortsatt kinesisk ekspansjon og mobbing av naboer vil ha sin - nettopp - pris.

Hvilken pris er imidlertid uklart. Det mest ytterliggående bildet på hvilken pris en konfrontasjon vil ha er landenes forsvarsbudsjetter. USAs er nesten fire ganger så høyt som Kinas, til gjengjeld øker Kinas forsvarsbudsjett i år med 6, 8 prosent. Ambisjonen er å bygge det opp og modernisere det fram mot 2035, slik at det i 2050 skal være på høyde med USAs. Det er i det minste president Xi Jinpings ambisjon.

Det er det stadig mer nasjonalistiske og sjåvinistiske Kina som de USA-støttede sikkerhetsstrukturene i Asia skal demme opp for. Xi Jinping har i sin tid dyrket en aggressiv, konfronterende og stridbar utenrikspolitikk. Nå møter dette diplomatiet en mer organisert motstand. De store geopolitiske, seismiske, bevegelsene i vår tid, skjer rundt Kina.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer