Konge for et krypende folk

Hva er det med monarkiet? Hvorfor foretrekker vi en forfatning der posisjonen som statssjef går i arv, framfor en statsskikk i tråd med moderne, demokratiske prinsipper? Dagbladet drøfter vår styreform i en artikkelserie. Skribenten CHRISTOPHER HITCHENS hevder at monarkiet er anakronistisk og uegnet som styreform, og gratulerer den bulgarske kongen, som endelig har fulgt folkets vilje.

Mine gratulasjoner går til kong Simeon II av Bulgaria. Etter at han gjennom mange år i eksil opptrådte som «monark» for sitt land, vendte han hjem, og etter å ha analysert situasjonen dannet han sitt eget politiske parti. Etter en kløktig valgkamp ble han valgt til den lite misunnelsesverdige jobben som statsminister i juli i år.

Dette er det eneste eksempelet jeg kjenner der en som har arvet sin regentposisjon, har overlatt sin skjebne til folkets vilje. (Grev Otto von Habsburg sitter i Europaparlamentet, sant nok, men han representerer høyrepartiet til Franz-Joseph Strauss i Bayern, ikke sitt tidligere herredømme Østerrike-Ungarn.)

Etter kommunismens fall i 1989 ble det i vide kretser antatt at en monarkistisk stemningsbølge ville vinne kraft i Øst- og Sentral-Europa, men noe slikt fenomen har ikke funnet sted.

Det har en meget opplagt forklaring.

Aldri har noe land tatt til seg monarkiet frivillig, enn si har noe land innført monarkiet demokratisk. For motsetningen mellom disse to begrepene er absolutt.

Monarkiet kan være dekket bak popularitet - som i Spanias tilfelle. Eller det kan være skjult bak tradisjoner - som i Storbritannia. Monarkiet kan til og med være redusert til en rent seremoniell funksjon - som i Nederland og de skandinaviske landene. Likefullt er og blir begrepene en direkte motsetning.

DA JEG STUDERTE ved Oxford, fantes det et rom som ble kalt «The Norway Room», til ære for den norske monarken som hadde satt så stor pris på studietida her at han seinere skjenket stedet en sjenerøs gave. Av og til pågikk diskusjoner ved universitetet om det var riktig å akseptere slike gaver fra en konge. Men det ble oppfattet som uhøflig å avslå en slik vennlig handling, og det var jo også minner fra krigen da Storbritannia og Norge sto på samme side - og monarkiet tross alt spilte en rolle.

Slike sentimentale bindinger taper imidlertid kraft for hvert år som går. Og historikere avdekker stadig detaljer om den uklare rollen monarkiet spiller i våre liv. Eksempelvis liker den kongetro britiske pressen svært godt å trykke bilder av den 101 år gamle dronningmoren fra den gang hun vinket på slottsbalkongen under feiringen av seieren i 1945. Men jeg fikk nylig anledning til å publisere et annet bilde av henne der hun vinker fra den samme balkongen, nå fra 1938, der hun hyllet statsminister Neville Chamberlains avtale med Hitler. Hadde hun og hennes kongelige ektemann fått det slik de ønsket, ville Winston Churchill aldri blitt statsminister.

FOR TOLV ÅR SIDENga jeg ut ei bok som kritiserte den britiske kongefamilien, og som harselerte med hvordan den hadde blitt gjenstand for en nasjonal avgudsdyrkelse. Boka fikk liten omtale, og kongefamiliens angivelige popularitet holdt seg høy. I dag viser meningsmålinger at nærmere 50 prosent av velgerne ønsker seg en republikk. (Tallet er atskillig høyere blant stemmeberettigede under 25 år, og blant velgere i Skottland.)

Én respektert nasjonal avis - The Guardian - har i det minste tatt til orde for en avstemning om monarkiet, og anbefalt en stemme for republikken. Denne utviklingen er intet resultat av at jeg har vært briljant eller uvanlig framsynt i min kritikk. Den vokser derimot utfra den diskreditt som kongefamilien selv har satt seg i, med sine selvopptatte og forskrudde ekteskapelige krumspring, med sitt meningsløse sløseri og sine meget omtalte interne stridigheter - en utvikling jeg slett ikke forutså.

Det er nå ganske dagligdags å lese at en «familie som ikke fungerer», bebor Buckingham Palace. Og en slik illojal betraktning hadde aldri blitt satt på trykk for ti år siden.

Men dette er et enkelt og naturlig resultat av at vi tillater arvelighetens naturlige utvalg å bestemme hvem som skal være statssjef (i tillegg til kirkens overhode og forsvarets øverste leder). Naturen selv vil uvegerlig, en vakker dag, forsyne oss med en familie som blir intet mindre enn en offentlig skandale.

DET ER EN REPUBLIKANSK tradisjon i Storbritannia, som kommer klart til syne i nasjonallitteraturen - fra Milton og Blake via Byron, Shelley og Burns. Den beste og mest presise domfellelsen over monarkiet ble uttrykt av 1800-tallsessayisten William Cobbett, som konstaterte at bare krypende mennesker vil referere til «den Kongelige mynt og den Nasjonale gjeld».

En slik demokratisk tradisjon vinner fornyet kraft fordi Storbritannia er i en forfatningsmessig prosess som gjør nasjonen mer europeisk og grunnlovsmessig orientert, og samtidig mer opptatt av å desentralisere makt. Ettersom europeiske lover fortrenger Parlamentets «kongelige begunstigelser», samtidig som Skottland, Wales og Nord-Irland blir stadig mer selvstyrte, blir selve definisjonen av landet som et «United Kingdom» i seg selv anakronistisk.

Dette tillater i sin tur folk å se det som allerede er opplagt, nemlig at monarkiet selv er anakronistisk og uegnet. Det ville kommet en krise, uavhengig av den skitne, tabloide såpeoperaen som for en stor del av befolkningen er den eneste erfaringen med kongefamilien, «the House of Windsor». Jeg pleide å si at jeg håpet å overleve kongefamilien, men nå vil jeg mer optimistisk hevde at jeg på mange måter allerede har gjort det.

Artikkelforfatteren er en engelsk skribent som bor i Washington DC. Han er fast spaltist i The Nation og Vanity Fair. Hans sist utgitte bok er «The Trial of Henry Kissinger».

I morgen: HANS ENGELL , redaktør i det danske Ekstra Bladet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.