Om dette kan man si flere ting. Det ene er at det som gjorde Antonsen til den riktige programlederen for barneleken «Kongen befaler» var det samme som førte til hans fall: Hans framtoning, utstråling og væremåte.
Mutt hersketeknikk kan være strålende i en rolle på en skjerm. Det ble ekstremt feil på bar med frontlappene kongelig marinert. Skal du tråkke over grenser bør du helst gjøre det i yrkets medfør, til god betaling og i full offentlighet, ikke privat.
Og slett ikke med andre gjester som rekvisitter. Den triste affæren synliggjorde blinde flekker av ureflektert rasisme (i promille ofte kalt humor) og svikt i privat dømmekraft. Konsekvensene ble store for offeret – og noe mindre for majesteten – han mistet bare et eget kongedømme på Drammen Scene. Samt anseelse og respekt.
Det er ingen tvil om at kongen ville hatt det bedre med en bot og en avsluttet soning, enn ved å skulle manøvrere seg langsomt tilbake til tilgivelse. Status i dag er visst at han kan høres, men ikke sees. Podkast er greit, men suveren majestets-mororolle? Ikke ennå. Konger har generelt ikke det beste historiske rulleblad i rasisme og koloni-spørsmål.
Men kongen er borte, leve kongen. På scene og skjerm er tronfølgeren på plass: Bård Ylvisåker er ny på tronen og hva sier den reven? Tja, i første program sier han nærmest unnskyld: Dette er ingen suveren monark, i beste fall en representativ monark fra Bergensavdelingen. Forsiktig og med lite autoritet.
Hans trofaste kammerherre Olli Wermskog tar nærmest over styringen av landet. Ylvisåker virker mer som en Johan uten land som bare varmer stolen mens Løvehjerte er på korstog og slåss mot muslimer, om man unnskylder sammenligningen. Det er noe halvhjertet i den første episoden, som om prosjektet selv føler at det skylder noen en unnskyldning.
Men som sagt: Kongen er borte, leve kongen. Allerede i andre program er stemningen lettere, spøkelset neste glemt, Ylvisåker varmere. Og gjestene Lars Berrum, Hani Hussein, Leo Ajkic, Karin Kloumann og Vidar Magnussen har alle rutinert skjønt oppgaven: De spiller sitt offentlige seg ekstra enkelt og tydelig. The show must go on. Og gamlekongen: Han betaler fortsatt på barregningen.
Hvilket bringer oss til utfordringen ved de sosiale straffemekanismer vi i dag har. Dømte kriminelle skal bringes tilbake til samfunnet. Men våre lover forbyr ikke all uanstendig oppførsel, heller ikke alle grumsete utsagn. Slike overtredere havner i stedet i offentlig karantene.
Men vi har ingen praksis for hvor lenge utstøtte syndere skal være fordrevet. De må selv finne det rette ydmyke stemmeleie, holde seg i det og bruke god tid på å snike seg tilbake i rampelyset. De kommer tilbake.
Og så kan vi bare håpe at den som er krenket en dag igjen kan stå frem, uten å bli hetset for å ha vært et offer. Det kommer i grunnen an på oss. Anstendig adferd må håndheves og kreves av et folk, ikke av selverklærte konger.
Få siste nytt!
Last ned APPEN her!
