Det foregår en høylytt kamp om maten vår. Jeg snakker ikke om bøndene, som nettopp er ferdig med sin årlige opptreden i rampelyset, men de neste leddene i næringskjeden: leverandørene og butikkene. I utgangspunktet er alle enige om at matvarebransjen ikke fungerer.
Det vil si, nesten alle. Norgesgruppen, som har 44 prosent av butikkmarkedet gjennom Kiwi, Meny og Joker, synes systemet funker bra. De forhandler «knallhardt» med leverandørene (Tine, Nortura, Orkla og Bama er de største), og får jevnt over bedre innkjøpspriser enn de to andre gigantene, Coop og Rema (henholdsvis 29,7 og 22,9 prosent).
Debatten har putret og gått i mange år. Rapporter er publisert og politikere har lovet å sette i gang endringer. Denne våren er temperaturen skrudd opp. SV, Venstre og Høyre har kommet med hver sine forslag om endring og spissing av konkurranseloven. De er alle samstemte om at ting er på skakke.
Valget mellom to onder
Maten er for dyr, utvalget er for dårlig og det er for få aktører. Man er også ganske enige om årsakene: Gigantene er blitt i overkant gigantiske. Tre selskaper har 96 prosent av butikkmarkedet, et marked som omsetter for 200 milliarder kroner i året.
De siste ukene har Høyre, Frp, Venstre, KrF, MDG, SV og Rødt, det vil si hele opposisjonen på Stortinget, samlet seg om et kompromiss for hva de mener bør gjøres. Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) har arrangert seminar og lover handling. Alt dette har ført til en jevn strøm av lobbyister som gir dyre råd til næringspolitikerne, betalt av Norgesgruppen, Rema og Dagligvareleverandørenes forening. Samtidig hakker alle løs på Konkurransetilsynet.
Den «historiske» enigheten mellom opposisjonspartiene består av ti punkter som de ber Vestre og regjeringen ta tak i. Alle punktene handler om å bedre konkurransen, men to tema tar mest plass. Det nest viktigste er kjedenes egne merkevarer, EMV (Eldorado, X-tra, First Price, Änglamark og mange flere), som er i kraftig vekst, på bekostning av uavhengige merkevarer fra Mills, Orkla, Nortura (Gilde og Prior), Bama og alle de andre leverandørene.
Drepende våpenkultur
Men det aller viktigste temaet er prisdiskriminering. Utgangspunktet er en rapport fra Konkurransetilsynet i 2019 som viste at Norgesgruppen fikk opptil 15 prosent lavere priser enn Rema og Coop hos flere av de største leverandørene. Det var et gjennomgående mønster som viste at den største gorillaen brukte sine muskler, på bekostning av de to litt mindre gorillaene.
Dette er ikke lov, ifølge Konkurranseloven, som er ment å fungere annerledes enn jungelens lov.
Nå vil altså Stortinget rette opp disse skjevhetene, og krangelen er godt i gang. Fagøkonomene som har skrevet rapporter om bransjen de siste åra, mener hovedsakelig at strengere kontroll med prisdiskrimineringen vil gi høyere priser, siden ingen vil gidde å forhandle knallhardt når de vet at alle skal ende opp med samme innkjøpspris. Konkurransetilsynet er enig med økonomene.
Alt tyder på at vi får en stillingskrig, der diskusjonen vil stå om prisdiskriminering, mens lite energi vil bli brukt på det største problemet: At det er umulig for nye aktører å etablere seg i markedet for dagligvarer. Hvorfor er det umulig? Jo, fordi de tre gorillaene har fått vokse bortimot uhemmet.
Kunsten å lage kvalm
Ville situasjonen vært annerledes hvis de var jevnstore? Det ville vært bedre for Rema og Coop, men ville det gitt lavere priser? Derom strides som nevnt de lærde, bransjen og politikerne.
Hvorfor har de tre blitt så store? De har kjøpt opp andre aktører. De har støvsugd landet for småkjeder og uavhengige butikker. Og dette har skjedd i løpet av noen tiår. Hvorfor har de fått lov til å gjennomføre disse oppkjøpene? Hvor har de politiske partiene vært i denne perioden? Hadde man ingen anelse om at vi ville ende opp der vi er nå?
Punkt nummer to i den historiske enigheten mellom de nevnte partiene lyder: «Stortinget ber regjeringen vurdere å senke terskelen for når aktører i dagligvaremarkedet anses som dominerende». Denne terskelen burde vært senket for lenge siden, og det er forstemmende å se hvor lista har ligget.
Seinest i 2015 fikk Coop klarsignal av Konkurransetilsynet for å kjøpe ICA Norges 550 butikker, mot at de solgte 50 butikker til Norgesgruppen (!) og 43 til Bunnpris for ikke å ødelegge lokal konkurranse en rekke steder. Sist Senterpartiet satt i regjering, vedtok landsmøtet i 2011 å splitte opp de fire matvarekjedene (ICA var også stor). Siden har fire blitt til tre. Man har gått i feil retning med åpne øyne.
Slapp av, folkens!
Vi har et spesielt og lukket matsystem i utgangspunktet, men høyt importvern for landbruket. Da er det oppsiktsvekkende at styringen av matkjedene ser ut til å være preget av naivitet. Man ønsker bedre utvalg, lavere priser og flere aktører, men har tillatt en utvikling som skaper det motsatte.
Det er åpenbart at noe er galt med systemet når Stortinget samler seg om å innføre konkurransehemmende tiltak i håp om å bedre konkurransen. I stedet bør man vurdere å splitte opp gigantene: Ingen kjede skal ha over 20 prosent av markedet.
Det høres drastisk ut, men vi kan se på det som en annullering av noen av oppkjøpene de siste tiåra som ikke burde vært tillatt i utgangspunktet.
