DEBATT

To tiår i Afghanistan

Krigen Norge tapte

Vi drar mens Taliban erobrer distrikt etter distrikt. Det virker bare som et spørsmål om tid før Afghanistan er tilbake i sharias konforme klør.

LITE DEBATT: 20 år etter 11. september-angrepene forlater Norge og USA og de andre NATO-landene Afghanistan. Dette skjer tilsynelatende uten mye debatt eller refleksjon, skriver kronikkforfatteren. Her blir de siste norske kampstyrkene tatt imot på den militære delen av Gardermoen flyplass. Foto: Fredrik Hagen / NTB
LITE DEBATT: 20 år etter 11. september-angrepene forlater Norge og USA og de andre NATO-landene Afghanistan. Dette skjer tilsynelatende uten mye debatt eller refleksjon, skriver kronikkforfatteren. Her blir de siste norske kampstyrkene tatt imot på den militære delen av Gardermoen flyplass. Foto: Fredrik Hagen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sigmund Aas
Sigmund Aas Vis mer

Søyler med røyk stiger opp fra den siste norske leiren i Afghanistan i disse dager. De norske spesialsoldatene i FSK gjentar ritualet som kanskje framfor alt annet markerer at man har tapt en krig: å brenne sine dokumenter. Alle navn på kilder, alle kart, alle etterretningsrapporter. Ingenting må overlates til fiendens hender, slik at represalier lettere kan gjennomføres.

VIDEO: Privat / Tipser REPORTER: Vegard Krüger Vis mer

Det samme gjorde Gestapo utenfor Victoria terrasse i maidagene i 1945. Det samme gjorde amerikanerne før Saigon falt, 20 år seinere, før en ydmykende retrett foran hele verdens øyne.

20 år etter 11. september-angrepene forlater Norge og USA og de andre NATO-landene Afghanistan. Dette skjer tilsynelatende uten mye debatt eller refleksjon. Norge har tapt en krig. Tør vi å snakke om det? Alternativet er å pakke det inn i politiker-fraser som «strategisk tilbaketrekning» eller «avslutning av kontingent».

Tiden vil vise om vi klarte å utrette noe varig i dette karrige og gjenstridige ørkenlandet, som nekter å la seg erobre og temme av noen. Vi drar mens Taliban erobrer distrikt etter distrikt. Det virker bare som et spørsmål om tid før Afghanistan er tilbake i sharias konforme klør. Den endelige revisjonen blir lite hyggelig. Så mange bortkastede liv og milliarder av dollar til liten nytte. Hvordan kunne det gå så galt?

Det er ikke soldatenes skyld. De har gjort sin plikt og utført sitt oppdrag med beundringsverdig profesjonalitet. Det er heller ikke generalenes skyld. Erfaringene fra Vietnam på 60-tallet, og til og med Norge under 2. verdenskrig er den samme: Man kan ikke vinne over en geriljabevegelse med sterk folkelig støtte.

Afghanerne, dette stolte folkeslaget, vil ikke la seg erobre av noen utlendinger. Det britiske imperiet prøvde. Sovjetunionen prøvde. Og nå har altså vår tid sterkeste militære allianse kastet inn håndkleet. Lærdommen må snart være at endring til Afghanistan ikke kan komme utenifra. Den må komme innenifra. Det er afghanerne selv som må stå for den.

Min Afghanske studiekamerat vokste opp under Talibanstyret. Som de andre tenkte han i religiøse termer og begrensninger. At verden var svart-hvitt, uten nyanser mellom haram eller halal, muslim eller vantro. Men skjebnen gjorde ham til flyktning, som så mange andre i Afghanistan. Han endte til slutt opp i en flyktningleir i Pakistan. Leirens største skatt var det skrevne: et bibliotek. Ikke bare lærte han å lese og skrive, men han lærte at det finnes andre bøker enn Koranen. Sakte åpnet det seg en ny verden for han. Seinere gikk han videre og tok universitetsutdannelse, og ble en av Afghanistans få intellektuelle.

Seinere sa han «Hvis amerikanerne hadde kommet til Afghanistan i 2001 og bygget universiteter, så hadde vi hatt en afghansk middelklasse nå. Vi hadde kunnet bygge vårt eget demokrati».

Og sjelden har noen hatt mer rett. I Afghanistan kan under halvparten av den voksne befolkningen lese og skrive. Det finnes noen universiteter, men semesteravgiftene er så høye at de fleste ikke har råd til dem. Gratisprinsippet, som er en bærebjelke i norsk høyere utdanning, finnes ikke. Befolkningen lever i fattigdom og uvitenhet. Under slike forhold vil ikke demokratiet gro, uansett hvor mange soldater man sender, eller milliarder man pøser inn.

Den naive amerikanske ideologien som sto bak Afghanistan-invasjon het Project for The New American Century, eller PNAC. Disse ideologene fikk stort innpass i administrasjonen til George W. Bush, og ble fremmet av Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz. Disse nykonservative hatet konseptet nasjonsbygging, og så ingen hensikt å drive med slikt i Afghanistan. Og hvorfor skulle utdannelse være gratis der, når det hjemme i USA kostet en formue?

Det naive postulatet at et land vil blomstre opp i frihet og velstand hvis man fjernet en diktator, feilet også i Irak og ikke minst i Libya. Der falt landene sammen i en hengemyr av væpnede konflikter. Denne troen på ekstern frigjøring som vidundermedisin går kanskje helt tilbake til USAs egen frigjøring fra kong George den 5. i 1776. Sovjetunionen forsøkte også å «frigjøre» land ved å invadere dem og innføre hva de anså som den eneste rettferdige styresettet: kommunisme.

Men Afghanerne har uttrykkelig sagt at de ikke ønsker at andre land skal blande seg inn i deres. Forandring – både fredelig og varig – må komme innenifra. Utdannelse for afghanerne er den eneste varige og fredelige veien til fred, demokrati og menneskerettigheter. Taliban har forstått dette. Nettopp derfor prøvde de å ta livet av Malala Yousafzai. Ideen om at jenter kunne gå på skole ble sett på som så truende at hun måtte tas livet av.

20 år i Afghanistan, og så liten satsing på den største og viktigste investeringen ett land kan gjøre: Å utdanne sitt egen befolkning til å bygge sitt eget land. Ingenting vil vaksinere befolkningen bedre mot ekstremisme og dogmatiske tolkninger av religion enn utdannelse. Mangelen på å satse nok på utdannelse kan ikke kalles noe annet enn en feilslått politikk og en tapt sjanse.

Ekte og varig fred oppnås bare ved demokrati. Og demokratiske samfunn oppnås først med en viss utdannelse i befolkningen.

I dag sier vi Farvel til Afghanistan, når det vi skulle sagt var – i Ernest Hemingways ånd – Farvel til våpnene.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer