KOMMENTARER

Nagorno-Karabakh

Krigen som gud og Stalin skapte

Når kristne og muslimer igjen dreper hverandre i Kaukasus, så er det historiens store vingeslag som slår. Nagorno-Karabakh kan nok fortone seg som ei steinrøys. Men for ei steinrøys, skriver Morten Strand.

<strong>SLAGMARK:</strong> Sentrum av Stepanakert, hovedstaden i Nagorno-Karabakh, denne uka. Foto: AFP / NTB
SLAGMARK: Sentrum av Stepanakert, hovedstaden i Nagorno-Karabakh, denne uka. Foto: AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

I mer enn ei uke har de slåss. Offisielt er bare 244 drept, 60 av dem sivile, men de virkelige tallene er mye høyere, fordi begge parter vil holde egne tap lave. Krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh er farligere nå enn noen gang siden våpenhvileavtalen fra 1994. Faren for en større krig er reell.

Vi er i Kaukasus, tidas begynnelse for vårt kontinent, der armenerne, de første som tok kristendom som statsreligion, slåss mot aserbajdsjanerne, de muslimske tyrkernes provinsielle fettere. Vi er der de kristne armenerne og georgierne har blitt et kristent paradoks, omringet av til dels aggressiv islam på alle kanter. De oppfatter derfor at de slåss en evig eksistensiell kamp. Og vi er ved det punkt der diktatoren Josef Stalin - som selv var fra Kaukasus - gjorde et at sine onde pek til historien, da han laget sin etniske mosaikk i Sovjetunionen.

Tanken var at alle nasjonaliteter skulle være hverandres gisler. Slik ble Nagorno-Karabakh en hovedsakelig armensk etnisk enklave inne i Aserbajdsjan. Litt som Nakhitsjevan er et område i Armenia, men en del av Aserbajdsjan. Den stalinistiske logikken var klar; de etniske gruppene skulle balansere hverandre fordi de var hverandres gisler. Slik at Moskva - sentrum - lettere kunne ha kontroll. Splitt og hersk, heter slikt.

Det gikk som det måtte gå. Da folkene i Sovjetunionen fikk sin frihet rundt 1990 så startet krigen om Nagorno-Karabakh, som den første av de tross alt begrensete krigene i oppgjøret om Sovjetunionen. 30 000 mennesker ble drept, og en million ble flyktninger, de fleste av dem var aserbajdsjanere. De måtte flykte fra armenerne, som tok kontroll over Nagorno-Karabakh og slettene fra fjellområdene fram til grensa til Armenia.

Det er dette området som har vært under beskytning fra aserbajdsjansk artilleri siden 27. september, mens armenerne i Nagorno-Karabakh har svart blant annet med å bombe Aserbajdsjans nest største by Ganja. Men maktforholdet har forandret seg fra for 25 år siden. Aserbajdsjan er oljestaten som styres med jernhånd av familiedynastiet Alijev, dagens dynast har fornavnet Ilham. Han har brukt oljemilliardene til blant annet å kjøpe moderne våpen fra Russland, og bygge opp en effektiv hær.

Men det er ikke bare økonomien som har forandret seg i Aserbajdsjans favør. Også politisk har forholdene forandret seg. For ved sin side har Alijev den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan. Han ga full ryggdekning for den aserbajdsjanske krigføringen 28. september med å si at det bare kan bli fred i regionen når Nagorno-Karabakh er tilbake på aserbajdsjanske hender. Hans talsmann la dagen etter til at Tyrkia er «fullt ut klar» til å hjelpe til.

Nå er selvsagt krigerske utspill som dette også et spill for det hjemlige galleriet. For alle vet at hvis Aserbajdsjan går for langt i sin krig mot armenerne, så vil Russland reagere. For på samme måte som Erdogans Tyrkia de siste åra har intensivert sitt arbeid for å forsvare trosbrødre som er under press langt unna, så er det Russland som framfor noen annen har vært de kristne armenernes historiske forsvarere. Armenia var den sovjetrepublikken som var mer fornøyd enn noen annen med sovjetisk styre, for det ga i det minste sikkerhet mot tyrkerne etter det tyrkiske folkemordet på armenerne fra 1915 og til 1. verdenskrigs slutt. Den rollen har ikke forandret seg, og de historiske føringene som ligger i denne konflikten bidrar til å gjøre den farligere.

En annen ting som bidrar til å gjøre krigen farligere er leiesoldatene som Erdogan har sendt til Aserbajdsjan fra Syria. De er ifølge rapporter rundt tusen mann, og kan bidra med en ytterligere ideologisering av konflikten. Men egentlig handler dette mest av alt om land, forfedrenes land. Folkerettslig - og etter Stalins diktat - så er Nagorno-Karabakh en del av Aserbajdsjan. For Alijev vil det være en stor triumf å erobre deler eller hele området tilbake. Men får han lov? Av Erdogan, som i utgangspunktet har det beste forholdet til Russlands president Vladimir Putin? Begge oppfatter seg som nærmest hellige forsvarere av trosbrødre i trøbbel. En storkrig truer derfor i dette politiske jordskjelvområdet der russiske, persiske og ottomanske interesser kolliderer.

Det blir ikke enklere av at både Putin og Erdogan orienterer seg i verden som om vår tid var før 1. verdenskrig. Deres verden er et null-sum-spill der den enes triumf er den andres nederlag. Der ingen av dem er i stand til å hvelve en høyere himmel over sin verdensanskuelse, slik særlig EU, men også FN, har klart i sine beste stunder. Det gjør situasjonen i Kaukasus enda farligere.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer