Krigene om felles minner

«Jeg husker bruspulveret,» skriver Günter Grass.

Han beskriver følelsen av krystallene i munnen, smaken av jordbær og sitron. Stedet er den gamle badebyen Brösen ved Østersjøen. Grass' barndom i det Tyskland som ikke lenger er, kommer brått tilbake til ham.

- Når vi tyskere legger planer for framtida, har fortida alltid satt sine merker på det vi trodde var jomfruelig mark, den har satt veiskilt som leder oss tilbake til det vi har gjennomlevd, skriver Grass.

  • Nobelprisvinneren framholder dette i ytringsfrihetstidsskriftet Index on Censorship, i en utgave viet hukommelse og minne.

Grass er en av flere europeiske forfattere som tar fatt i spørsmålene rundt kollektive minner, privat hukommelse og etablerte sannheter etter kriger og grusomheter. Et tema som øker i betydning. I fjor sto historikeren David Irving i rettssalen i London og hevdet at holocaust aldri har skjedd. Kampen sto om hukommelse og dokumentasjon.

  • Det samme gjelder kollektive sannhetskommisjoner etter kriger og grusomheter.

Chile hadde sin Rettigkomité, Sør-Afrika sin Sannhets- og forsoningskommisjon, og i Rwanda har et internasjonalt tribunal analysert folkemordene.

- Over hele verden har innsamling av minner om grusomheter ført til hukommelseskriger, skriver Stanley Cohen, professor i sosiologi ved London School of Economics. Han setter spørsmålstegn ved hvor egnet slike kommisjoner er for rettslig forfølgelse. Altfor ofte ender det opp i langtrukne saker og amnestier.

  • Cohen nevner imidlertid to tilfeller hvor innsamling av minner og aksjoner mot glemsel har endret den kollektive opplevelsen av hva som skjedde.

Biskop Tutus kommisjon i Sør-Afrika fikk fram en felles historie som aldri tidligere var blitt fortalt. Mødrene på Maiplassen i Buenos Aires ga aldri opp, men gikk med sine navneplakater over «forsvunne» sønner og døtre. På den måten minnet de om en sorg det ble umulig å benekte.

  • Günter Grass skriver om tyskernes selvpålagte «plikt til å huske».

Den kan føles overveldende og stadig tyngre. For utlendinger kan det se ut som selvpinsler. Men, skriver Grass videre, - hukommelsen viskes ikke ut. Han avslutter med å sitere den ungarske forfatteren György Konrad: «Å huske er menneskelig, vi kan til og med si at det er selve essensen av menneskelighet.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.