KOMMENTARER

Cathrine Sandnes om IS-kvinnen

Krigere fra kjøkkenbenken

Hvor stor er forskjellen på hun som er hjemme og vasker uniformen, og han som ifører seg den og går ut i krigen?

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Dommen mot IS-kvinnen i Oslo tingrett er interessant på mange nivåer. Både for hva den faktisk sier, om skyld, straff og ansvar. Og for hva den sier om hvem vi er og vil være.

Det mest åpenbare er at dommen speiler et samfunn som ser likestilling som en selvfølge. I tråd med dette blir kvinnen behandlet som et tenkende, handlende og aktivt individ: Hun vet hva hun gjør når hun reiser til Syria. Hun vet at hun oppgir sin frihet og underkaster seg ektemannen. Hun reiser ned for å slåss for et samfunn hun mener er rett, og er ansvarlig for å ha bidratt til IS’ vekst og krigføring. Ved å dømme kvinnen til fengsel i tre år og seks måneder, blir kvinnens rolle i hjemmet plassert på samme straffenivå som fremmedkrigere uten ledende stillinger.

DOMMEN: Her leser dommer Ingmar Nestor Nilsen opp dommen mot IS-kvinnen i Oso Tingrett 4. mai. Bilder: NRK Vis mer

Med andre ord: Hun som vasker hjemme, er likestilt med han som kriger ute. Eller, som det står i dommen: «Ved å flytte inn og bo med sine ektemenn, passe barn, ta seg av ulike oppgaver i hjemmet, la tiltalte til rette for at de tre ektemennene kunne delta aktivt i blant annet kamphandlinger for ISIL». På den måten har hun «stått for et aktivt og kvalifisert bidrag til opprettholdelsen av terrororganisasjonen».

Det er en slående ironi i at den kampen kvinner har ført for å vektlegge det usynlige kvinnearbeidet i ethvert samfunnsmaskineri, «det tause slitet» som vestlige feminister har kalt det, blir anerkjent som en vesentlig krigsinnsats i dommen mot en som ønsket å bygge et samfunn hvor kvinner er uten rettigheter. En kvinne som velger bort friheten sin for å leve et konservativt liv, underlagt mannen og innelåst i hjemmet, er ansvarlig for sitt eget valg. Og må svare for det, ikke bare for ektemannen og Gud, men også for en norsk domstol.

Til gjengjeld er dommen brutal i den fullstendige avvisningen av at vold, overgrep og tvungent ekteskap kan regnes som formildende omstendigheter ved fastsettelsen av straff. Det er også påfallende at kvinnens forsøk på å komme seg vekk, ikke blir tillagt noen vekt. Tvert i mot fremstår det som straffeskjerpende at hun var der nede så lenge som i seks år, og var gift med tre ulike menn. Det blir ikke lagt vekt på at alternativet til å gifte seg på nytt, når de to første ektemennene dør, er å havne på «Kvinnehuset» og bli tvangsgiftet til andre fremmedkrigere.

Ifølge dommen var tiltalte «klar over at hun reiste til en annen og strengere hverdag enn hun var vant til hjemme i Norge […] Hun visste også at kvinner hadde få eller ingen rettigheter». Det er nesten så man får inntrykk av at hun fortjente litt bank, når hun var så dum at hun reiste ned. Og når hun først har reist ned, og ikke klarer å komme seg ut, er det hennes egen feil at hun har blitt der så lenge som seks år.

Dommen i Oslo tingrett er kontant og tydelig. Men det er også en dom som gir inntrykk av å være lite interessert i nyanser. Slikt er man vant til fra kommentarfelt og populistiske politikere, men fra en domstol skulle man ha trodd det var mulig å se forskjellen på å være et sted i seks år fordi man vil, eller fordi man må. Å gifte seg en gang fordi man vil, og to ganger fordi man må. Og at det er forskjell på «en strengere hverdag» og å bli mishandlet. Personlig reagerer jeg ikke på dommens lengde i seg selv. Jeg syns også dommen er forbilledlig tydelig i forståelsen av at mennesker kan spille en vesentlig rolle i krig, også når de ikke bærer våpen. Men det fremstår også urimelig at kvinnen skal straffes dobbelt for at hun ikke klarte å komme seg ut tidligere. Først ved å måtte gifte seg to ganger til. Dernest ved å få en strengere dom fordi hun var der nede så lenge.

På det tidspunktet den nå 30 år gamle kvinnen reiste ned, fantes ikke IS. Verden hadde ennå ikke sett de sjokkerende videoene av menn i oransje kjeledresser som ble halshugget. Jeg ante knapt at det fantes en folkegruppe som heter jesidier. Har man vært en medløper og støttespiller til et slikt regime er det lett å si seg enig i at hun må straffes ettertrykkelig. I så måte åpner dommen for flere spørsmål enn den besvarer: Støttet hun opp om det IS utviklet seg til å bli, og metodene som ble tatt i bruk? Eller var hun en radikal svermer, forelsket i den tøffeste gutten i klassen og forestillingen om et utopisk samfunn?

Det utgjør kanskje ikke en forskjell for rettssystemet. Men for oss som er mest opptatt av å forstå hvorfor disse unge norske menneskene ble så radikaliserte, og hvordan vi best skal motvirke det i fremtiden, er dommen snarere en påminnelse om disse spørsmålene enn et punktum.

IS-kvinnen ble dømt til tre år og seks måneders fengsel. Hun anket dommen på stedet.

ANKER: Nils Christian Nordhus, IS-kvinnens forsvarer, forteller at de anker dommen på tre og et halvt års fengsel, og mener at den ikke er godt nok begrunnet. Video: Bjørge Dahle Johansen Vis mer

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer