KOMMENTARER

Krigen i Ukraina

Krigsdansen rundt Slovjansk

I 2014 var byen Slovjansk utstillingsvindu for russisk terror i Ukraina. Så tok ukrainerne byen tilbake. Nå skal Putins Russland ta byen for andre gang, skriver Morten Strand.

VENTER PÅ ANGREP: En mann får medisinsk hjelp etter enda et angrep på byen Slovjansk for ei uke siden. Foto: AP / NTB
VENTER PÅ ANGREP: En mann får medisinsk hjelp etter enda et angrep på byen Slovjansk for ei uke siden. Foto: AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Russlands president Vladimir Putin har for alvor fått blod på tann.

I en tale til lederne i nasjonalforsamlingen, Dumaen, torsdag kveld la han ingen ting imellom etter at hans styrker denne uka tok byen Lysytsjansk, og dermed hele Luhansk fylke, det første av de to fylkene som han lovte å «frigjøre». Nå står det andre fylket i Donbas, Donetsk, for tur. Og slik var Putins iskalde språk i sakens anledning, der hans poeng var at krigen i Ukraina bare så vidt hadde begynt, samtidig som han utfordret Vesten til juling:

– I dag hører vi at de (Vesten, red.anm.) vil slå oss på slagmarken. Hva kan man si, la dem forsøke, sa Putin. Utfordrende.

NYTT: Her har ukrainske styrker tatt i bruk et amerikansk rakettartillerisystem på hjul. Det kunngjorde generalstaben til de væpnede styrker i Ukraina på sosiale medier mandag 4. juli. Reporter: Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet TV. Video: Vis mer

I byen Slovjansk er dette spesielt dårlige nyheter. Byen hadde en førkrigs-befolkning på 130 000 mennesker, og sammen med tvillingbyen Kramatorsk med sine 160 000 innbyggere, snakker vi om et byområde med en befolkning som er større enn Bergens. Erobrer de russiske styrkene disse byene, så kontrollerer de et trafikk-knutepunkt som åpner for videre framrykking vestover. Slovjansk har de siste dagene vært under massiv russisk bombardement, og myndighetene har bedt alle sivile om å evakuere. Likevel skal det være rundt 10 000 sivile som ikke har forlatt byen.

Hva de venter på, kan man spørre seg, bortsett fra at «valget» om å bli flyktning alltid har store eksistensielle utfordringer. For sist gang det var russisk styre i Slovjansk, ble det innført et terrorregime uten sidestykke i moderne europeisk historie. Den russiske statsborgeren og agenten med adresse i Moskva, Igor Girkin, ledet våren 2014 russiske nasjonalister og prorussiske ukrainske kollaboratører, da de tok kontroll over deler av Donetsk fylke. Han var en voldsromantiker som hadde dyrket slavisk sjåvinisme og russisk nasjonalisme, fra Balkan-krigene, krigene mot tsjetsjenerne, og annekteringen av Krim, tidligere i 2014.

Men først da han ledet det prorussiske felttoget mot Slovjansk i april 2014 kom han til sin fulle rett som tilbakeskuende voldsromantiker, som holdt seg med verdier som kombinerte russisk monarkisme, og stalinisme. Han opphøyde seg til lokal diktator i et prorussisk opprør på leting etter en idé. Og Girkin opererte i en kakofoni av ideologisk motstridende orienteringer i ei tid av absolutt åndelig forvirring, der lengselen etter Sovjetunionen ble en drivende kraft.

Han innførte en straffelov fra diktatoren Josef Stalins unntakslover etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Tortur ble hverdagen, slik det nå også er i de områdene av Ukraina som russerne kontrollerer. Men den ideologiske forvirringen i Girkins Slovjansk fikk sin topp da småkjeltringen Aleksej Borisovitsj Pitsjko ble dømt til døden og henrettet ved skyting for å ha stjålet noen skjorter.

I august 2014 tok ukrainerne tilbake byen Slovjansk, og Girkins terror i byen ble avdekket. Det var etter det Putin sendte nye soldater til Ukraina, fordi han ikke aksepterte at de prorussiske opprørerne skulle tape enda mer land på slagmarken. Dermed var de faktiske grensene etabler, slik de var inntil den russiske presidenten begynte sin store krig 24. februar i år.

Siden 2014 har eksentrikeren Girkin – med krigernavnet Strelkov, skytteren – vært en av de få i Russland som åpent har kunnet kritisere Putins Ukraina-politikk uten å bli straffet. Og han har kunnet fortsette å gjøre det, også etter invasjonen i februar. Denne uka kritiserte han den russiske krigføringen med disse ordene:

– Det ukrainske forsvaret i Lysytsjansk er bevisst utformet for å påføre maksimale tap på de russiske styrkene og på den måten bruke store mengder mannskaper og utstyr, mener Girkin.

Det er en kritikk som ikke går imot krigen, men som kritiserer de russiske militære disposisjonene. Og for dem av oss som ikke er rammet av en kakofoni av ideologisk forvirring, så er det utfordrende å forstå at folkevalgte i Moskva som kritiserer krigen som sådan, risikerer 15 års fengsel, mens Girkin tilsynelatende ikke risikerer noen ting. Selv om Girkins kritikk av måten krigen føres på, er like utfordrende for Kreml som en prinsipiell kritikk av krigen.

Den russiske framgangen på slagmarken i Luhansk lar seg ikke automatisk overføre til Donetsk. Der skal de ukrainske forsvarsverkene være mer solide, og ukrainerne er i ferd med å få stadig mer vestlige våpen fram til fronten. Det betyr blant annet at de kan beskyte flere russiske militære mål bak frontlinja. Men kampen om Slovjansk vil være skjebnetung, både fordi byen er strategisk viktig, og fordi innbyggerne der vet hva det handler om, i denne krigen som er en fortsettelse av den absolutte ideologiske forvirringens tid.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer