Kulturen i avisene ikke så ille

Forskerne har talt: Norsk kulturjournalistikk er ikke så ille. Ikke at de dermed har sagt at den noen gang har vært veldig bra.

Kulturen i avisene I GÅR ÅPNET SKUP, norske journalisters konferanse til gjensidig beundring, i Tromsø. Og i kveld offentliggjøres hvem som vinner årets SKUP-pris. I anledning konferansen presenterer en gruppe forskere også sin vurdering av norsk kulturjournalistikk. Skal vi tro dem, er norsk kulturjournalistikk slett ikke så ille som de ivrigste brukerne gjerne vil ha det til.

FOR ALLE SYNES ENIGE om at norsk kulturjournalistikk har problemer. Internt i mediene kritiseres kulturjournalistikken gjerne som «lanseringsjournalistikk», journalistikk som fremmer salget av konsumentvarer som bøker, plater eller filmer. Finkulturens representanter synes på sin side ofte at kulturjournalistikken sjelden blir seriøs nok. Kynikerne vil hevde at de bare er uenige i hvilke produkter som bør lanseres på hvor stor plass. Og mange mener selvsagt at alt var bedre før.

MEN VAR DET DET? I rapporten kan vi lese at det ikke er lenger siden enn 1977 at journalist Tor Marcussen i Aftenposten var til stede på Sex Pistols berømte konsert i Oslo, men ikke fikk lov til å skrive om eller anmelde bandet i Aftenposten - for «den type artister og musikk omtaler vi ikke i Aftenposten», som den tidas sjefredaktør Reidar Lunde sa det. I dag må man lete lenge for å finne noen som deler Lundes svært prinsipielle synspunkt.

OGSÅ NÅR DET GJELDER ANKLAGENE om «lanseringsjournalistikk» er det, når det kommer til stykket, vanskelig å finne de helt prinsipielle, moralske puristene. At en forfatter kommer med en ny bok, eller en artist med ny CD, kan vanskelig sees som fullstendig diskvalifiserende for en artikkel.

Nyheter i kulturindustrien er nå engang enten produkt-, person- eller bransjerelatert. Altså, i et annet språk: lanseringsjournalistikk, kjendisjournalistikk eller næringslivsjournalistikk. Man må kunne anta at lesere av en dagsavis har en særlig interesse av å vite hva som foregår akkurat nå. Det er gjerne derfor de leser aviser.

TRADISJONELT har kulturjournalistikken blitt oppfattet som å gå i den gode saks tjeneste. En kulturjournalist er gjerne for kultur. Det er vanskelig å tenke seg en musikkjournalist som er mot musikk, men det er nesten like vanskelig å tenke seg en politisk journalist som er mot politikk. Da er det lettere å finne kunstnere og kulturpersonligheter som er mot våre dagsaviser.

KULTURPESSIMISTENE (alt var mye bedre før) har sin funksjon som kulturlivets drivankere. De henger bak, tynger ned og bremser. Slik driver ikke kulturskuta så lett av gårde med hver flyktige nye strøm. Mens kulturoptimistene (alt blir mye bedre i morgen) tror på framskrittet, de tror endringene og forandringene gjør samfunnet, til og med kulturdekningen, bedre. De vil forandre fordi de tror forandringen medfører forbedring. Den tredje gruppen kan kalles kulturflegmatikerne (alt forandrer seg, alt forblir omtrent som før). De nøyer seg med å iaktta endringene - og skyr verdiladede holdninger. I 1890-årene var Ibsens «Gengangere» avskyelig, i år er «Big Brother» fælt, kan en god flegmatiker hevde. Har flegmatikeren en funksjon, er det som tilskuer. Muligens som brannslokker, dersom diskusjonene skulle gå hett. Som verdibærer kan han liknes med toleransens våte ullteppe.

KULTUROPTIMISTENE tilhørte gjerne utopistene, enten de var teknologientusiaster eller marxister av tretti-, femti- eller syttitallsstøpning. Leser man gammel kulturdebatt i dag, er det gjerne idealismen og optimismen som slår en, omtrent som i alltid entusiastiske Filmavisen. I dag er den idealistiske optimismen av mote. Dens funksjon er overtatt av de profesjonelle, betalte optimistene: markedsførerne. Det bidrar til kulturdebattens forfall. Det slår nå en gang sjelden gnister av debatter mellom pessimister og flegmatikere.

FOR DEN SKRIFTLIGE, daglige kulturdebatten har et problem. Dels skyldes det at den raske debatten er overtatt av de muntlige medier. I dag kan en debatt starte i Dagbladet, fortsette i «Kulturnytt», «17.30» og «Dagsnytt 18», for så å toppe seg i «Tabloid» eller «Redaksjon 21». Dagen etter orker ingen å høre et ord mer om saken, og det er jo synd hvis det var noe viktig man snakket om.

Den tradisjonelle norske kulturdebatten var på sett og vis en dugnad, der engasjerte folk skrev av idealisme. Nå er det greiere å avvikle dugnaden samme kveld, foran kamera. I stedet for saksdrevet debatt får vi i avisene datostyrte forhåndsbestillinger: såkalte faste spalter, som denne. Den betalte monologen har langt på vei erstattet dugnadskulturen.

OG SELV OM dagens kulturjournalistikk ikke skulle være dårligere enn gårsdagens, bare annerledes, har dagens kulturjournalistikk selvsagt svakheter. Men de rettes kanskje lettere hvis man er mindre prinsipiell og mer praktisk. I stedet for å lete etter de store prinsippene, kan man vurdere hver enkelt artikkels informasjonsverdi, informasjonstetthet og relevans. Selv om kulturlivet til tider handler om kunst, er kulturjournalistikk fortsatt et håndverk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.