Ingrid Fiskaa (SV) har kastet seg inn den svenske NATO-debatten. I et innlegg i Aftonbladet fremmer Fiskaa en rekke merkverdige påstander om Norges rolle i NATO. Sverige er på egen hånd utmerket godt i stand til å avgjøre spørsmålet om NATO-medlemskap, uten innblanding fra SV.
Fiskaa hevder at NATO har gjort Norge mer sårbart som land. I en spørreundersøkelse fra mars i år oppga hele 96 prosent av den norske befolkningen at de er for norsk NATO-medlemskap. Svært få oppfatter medlemskapet som problematisk. Det problematiske for SV er at partiets fortelling om et nordisk forsvarssamarbeid som et alternativ til NATO, er falt dødt til jorda.
Fiskaa hevder at Norges forsvar er et forsvar med bare nisjekapasiteter tilpasset «der det behøves for USAs og NATOs offensive militære styrker». Norge har gjennom lang tid stilt viktige styrkebidrag i mange NATO-operasjoner. Dette har økt den kollektive sikkerheten og gitt oss en sterk posisjon i NATO, men «out of area»-operasjoner har aldri vært dimensjonerende for Forsvaret.
Dyrere og dårligere løsninger
Det er dessuten grundig belyst at omstillingen av Forsvaret etter den kalde krigen var helt nødvendig. Den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg dramatisk, og vårt forsvar var til dels utdatert og underfinansiert. Sveriges forsvar gjennomgikk på samme tid en liknende omstilling.
Fiskaas påstand om at F-35 anskaffes for å «angripe mål på bakken i andre verdensdeler» er kunnskapsløst. F-35 er hovedkampsystemet i vårt forsvar og kritisk viktig i forsvaret av Norge.
Dritten i midten
Det er direkte feil å hevde at NATO innskrenker Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom, og gjør Norge mer sårbart. I 2008 lanserte Norge nærområdeinitiativet for å trekke NATOs oppmerksomhet tilbake til kjerneoppgaven, nemlig kollektivt forsvar av medlemslandene.
Dette skyldes blant annet systematisk arbeid fra norsk hold, som gradvis har gitt økt alliert nærvær i Norge og våre nærområder. Om Sverige og Finland skulle gå med i NATO, ville det være et udelt gode for sikkerheten i hele Norden.
Det er landenes suverene rett til å avgjøre egen alliansetilknytning, som for Norge i 1948.
