Kunst og kolonialisme

VENEZIA: Inne i et nytt millennium hvor kunsten krysser grenser mellom medier og tar i bruk stadig mer avansert teknologi, skulle man forsverget at det fortsatt eksisterer historiemaleri.

  • Likevel viser Luc Tuymans at mulighetene for å fornye sjangeren ikke er forbi. Ved dette gjør han det belgiske biennale-bidraget til det mest betydningsfulle enmannsprosjektet. Andre markante separate mønstringer er Astrup Fearnley-aktuelle Robert Gober fra USA med skulpturer om kompleks kroppslighet, og briten Mark Wallinger i sin underfundige kamuflerte og sløye sakrale iscenesetting (i den siste inngår for øvrig videoen «Angel», fra den Dagsrevy-harsellerte utstillingen «Å bygge en samling» i Museet for samtidskunst tidligere i år).
  • Tuymans' maleri befinner seg hinsides Ludvig XIIIIs ord om å la sitt regime hylle av den akademisk dirigerte «kunstens trompet». Den 43-årige belgieren gjør sitt kritiske tilbakeblikk på hjemlandets kolonihistorie med sordin og subjektivitet. Utstillingens tittel «Mwana Kitoko» viser til kongolesernes økenavn «vakre master» på Belgias unge kong Baudouin, fra da majesteten var på statsbesøk i 1955 - like før kolonien skulle bli selvstendig. Monarkens egentlige agenda var å gi symbolsk støtte til krefter som ville bevare den lille europeiske statens økonomiske kontroll over det enorme og ressursrike landet. En ambisjon som er arvet av andre diamantsugne nabomakter i dag.
  • I Tuymans' utstilling fins bildet av Baudouin basert på en film der han nettopp er trådt ut fra den mørke døråpningen på flykroppen; en nesten ansiktsløs mann bak solbriller og i hvit tropeuniform, og med den tradisjonelle herskerstaven så spinkel at den synes snart å knekke. Monarken er uten den synlige autoritet som kongoleserne så hos sine mer tilårskomne høvdinger. Kongekroppen er kuttet like over buksekanten, og figuren mangler dermed fast grunn under føttene.
  • Tuymans får fram denne usikre identiteten hos majesteten med maleriets finstilte midler, og slik er det også når han portretterer Patrice Lumumba. Fjernt fra et image som heroisk nasjonalistleder, og like distansert fra det fiendebilde han ble for Belgia og USA - som sammen sørget for at afrikaneren ble myrdet i 1961. Kunstnerens flertydige og formatmessig beskjedne bilder synker inn med maleriets særegne kraft, men får selvsagt ekstra tyngde fra den oppklaringen av omstendighetene bak mordet som nå skjer i Belgia.
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.