DEBATT

Alderdom og dødsfrykt:

Kunst som lindrer

Om du lammes av angst eller merker at du hele tida skygger unna når temaet død dukker opp, bør du bevisst gå inn for å lese bøker og se kunstverk som setter døden i en sammenheng som ikke har med frykt å gjøre.

NYTTIG REDSKAP: Kunstverk forandrer ikke nødvendigvis verden, men de utvider rammene vi tenker på våre livsbetingelser innenfor. De gir oss nyttige redskaper og en bredere palett. Her blir en av Edvard Munchs varianter av «Skrik» auksjonert bort på Sothebys i London i 2012. Foto: Ray Tang / REX
NYTTIG REDSKAP: Kunstverk forandrer ikke nødvendigvis verden, men de utvider rammene vi tenker på våre livsbetingelser innenfor. De gir oss nyttige redskaper og en bredere palett. Her blir en av Edvard Munchs varianter av «Skrik» auksjonert bort på Sothebys i London i 2012. Foto: Ray Tang / REX Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Kjetil Røed
Kjetil Røed Vis mer

Under pandemien ble det tydelig at vi ikke nødvendigvis reflekterer mer rundt død og sårbarhet, selv om den er tett på oss. Faktum er at vi lever i en dødsfornektende kultur med mer aldringsangst enn noen gang.

Reklameindustrien dyrker en ungdomskultur som savner sidestykke i historien, mens skjønnhetsindustrien spiller på frykten for naturlig aldring med kyniske midler.

POPULÆR: Netflix-serien Squid Game har tatt seerne med storm og ligger an til å bli den mest strømmede serien. Video: Netflix. Reporter: Julie Tran. Vis mer

Det er ikke stort bedre i den offentlige samtalen i mediene og politikken. Når døden omtales, er det som regel smertelindring og livsforlengende tiltak det er snakk om. Og når alderdommen er på timeplanen, er det «sunn aldring» som gjelder: Idealet er sporty, sosialt aktive eldre. De som ikke lever opp til slike mål havner i annen rekke og blir betraktet som et problem.

I stortingsmelding § 15 (2017-2018), for å ta et eksempel, skisseres et «aldersvennlig samfunn», men her berøres knapt at det finnes stereotypier om aldring, og langt mindre hva som faktisk kan gjøres med den saken.

Med et slikt ensidig fokus på ungdommelighet, helse og skjønnhet går vi glipp av helt grunnleggende sider ved livet. Vi mister evnet til å tenke over livet som helhet, og den er avgjørende for å leve godt. Om vi ikke aktivt forholder oss til at både vi selv og menneskene som er viktig for oss, blir borte, tar vi oss ikke bryet med å finne ut av hva det mest verdifulle i tilværelsen er, før det er for seint.

Vi anerkjenner ikke vår grunnleggende sårbarhet, og klarer ikke å ta innover oss at livet har forskjellige stadier med egne kvaliteter. Vi trenger derfor en vaksine mot den aldrings- og dødsfornektelsen som preger dagens Norge.

Simone de Beauvoir og den romerske filosofen Cicero er to av dem som kan hjelpe oss på vei.

«Vi står vantro framfor det bildet de gamle gir oss av vår egen framtid; en stemme inne i oss mumler på en absurd måte at noe slikt ikke kommer til å skje med oss. Når det skjer, kommer det ikke lenger til å være oss,» skriver Simone de Beauvoir i sin bok «Alderdommen». Hun fortsetter: «Før alderdommen slår ned på oss, er den noe som bare gjelder de andre. Slik kan vi forstå hvordan samfunnet greier å vende oss vekk fra å se på gamle mennesker som våre likeverdige».

I dialogen «Om alderdommen» understreker den romerske filosofen Cicero at livet består av forskjellige faser. Hver av dem har sitt særpreg og sine kvaliteter. Forholder vi oss til gamle med samme kriterier som gjelder for unge, har vi rett og slett misforstått hva alderdommen er. Vi har avslørt at vi bruker bare en del av livet som standard for hvordan vi skal betrakte og vurdere andre livsfaser. Slike fordreininger fører ikke til annet enn lidelse, mente Cicero.

Hans innsikter er ikke mindre aktuelle i vår tid.

Vi trenger slike rollemodeller for hvordan vi kan leve godt som aldrende, og vi trenger tilgjengelige fellesrom hvor vi kan diskutere og nærme oss døden som noe vi alle må ta stilling til gjennom livet. Vi trenger et mangfold av perspektiver som gir oss mulighet til å tenke annerledes og til å orientere oss bredere og mer nyansert som de sårbare vesener vi er.

Dette mangfoldet av perspektiver kan være vanskelig å få øye på i 2021, men det finnes fortsatt – ikke minst i kunsten. Dens synsvinkler er lett tilgjengelig, om vi bare ser forbi de forvirrende tankene om kunsten som noe isolert og eget, som er atskilt fra livet. Det er ikke så vanskelig å se hvordan kunst i så fall kan gi et viktig bidrag til våre refleksjoner.

Bare hør på Odd Børretzens vise «Vintersang». Han synger om hvordan konas rynker er «kart over livet ditt og mitt, en tegning av steder og veier vi gikk». Rynkene er vitnesbyrd fra samlivets irrganger, og ikke noe stygt som ektemannen tar avstand fra eller føler avsky ved. Her er et begrep om skjønnhet som ikke dyrker ungdommelighet, men tar høyde for den aldrende kroppens kvaliteter og en gjensidig kjærlighet gjennom et langt liv.

Eller se på Edvard Munchs «Selvportrett med flasker» (1938). Maleriet viser hvordan Munch ikke fortapte seg i forestillinger om at det var aldringen som hadde skylden for forvirringen han var rammet av, men alkoholen. Han skyver flaskene – og dermed avhengigheten – fram i billedrommet. Når et historisk viktig menneske som mange ser opp til, blir et tydelig eksempel på at man ikke trenger å skjule seg – selv om livet ikke alltid er perfekt – blir det også lettere for andre å tre fram med sine svakheter.

Ingen av disse kunstverkene forandrer verden, men de utvider rammene vi tenker på våre livsbetingelser innenfor. De gir oss nyttige redskaper og en bredere palett. Om du lammes av angst eller merker at du hele tiden skygger unna når temaet død dukker opp, bør du bevisst gå inn for å lese bøker og se kunstverk som setter døden i en sammenheng som ikke har med frykt å gjøre.

Poenget er å omfavne det daglige arbeidet som tar deg vekk fra dødsfrykten, aldringsangsten, selvfornektelsen og en ensrettende kultur preget av ungdomsdyrkelse og undertrykkende stereotypier.

Det er ikke sikkert at ubehaget forsvinner, men gjentas prosedyren, vil mengden av forsøk trekke oss i retning av et lykkeligere liv og et sunnere samfunn.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer