Under pandemien ble det tydelig at vi ikke nødvendigvis reflekterer mer rundt død og sårbarhet, selv om den er tett på oss. Faktum er at vi lever i en dødsfornektende kultur med mer aldringsangst enn noen gang.

Reklameindustrien dyrker en ungdomskultur som savner sidestykke i historien, mens skjønnhetsindustrien spiller på frykten for naturlig aldring med kyniske midler.

Det er ikke stort bedre i den offentlige samtalen i mediene og politikken. Når døden omtales, er det som regel smertelindring og livsforlengende tiltak det er snakk om. Og når alderdommen er på timeplanen, er det «sunn aldring» som gjelder: Idealet er sporty, sosialt aktive eldre. De som ikke lever opp til slike mål havner i annen rekke og blir betraktet som et problem.

I stortingsmelding § 15 (2017-2018), for å ta et eksempel, skisseres et «aldersvennlig samfunn», men her berøres knapt at det finnes stereotypier om aldring, og langt mindre hva som faktisk kan gjøres med den saken.

Med et slikt ensidig fokus på ungdommelighet, helse og skjønnhet går vi glipp av helt grunnleggende sider ved livet. Vi mister evnet til å tenke over livet som helhet, og den er avgjørende for å leve godt. Om vi ikke aktivt forholder oss til at både vi selv og menneskene som er viktig for oss, blir borte, tar vi oss ikke bryet med å finne ut av hva det mest verdifulle i tilværelsen er, før det er for seint.