DEBATT

Prisvekst og inflasjon:

Kunsten å takle inflasjon

Sentralbankene trenger både flaks og dyktighet hvis de skal senke prisveksten uten å gi økonomien langvarige bruddskader.

HAR SVARET: Hvis du vil forstå sentralbanker og rentesetting, finner du svaret hos Paolo Maldini (t.h), AC Milan og Italias forsvarsklippe: «Hvis jeg må utføre en takling, har jeg allerede gjort noe feil», skriver innsenderen. Foto: Anteprima / AFP
HAR SVARET: Hvis du vil forstå sentralbanker og rentesetting, finner du svaret hos Paolo Maldini (t.h), AC Milan og Italias forsvarsklippe: «Hvis jeg må utføre en takling, har jeg allerede gjort noe feil», skriver innsenderen. Foto: Anteprima / AFP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Hvis du vil forstå sentralbanker og rentesetting, finner du svaret hos Paolo Maldini, AC Milan og Italias forsvarsklippe: «Hvis jeg må utføre en takling, har jeg allerede gjort noe feil». Den britiske økonomen Dario Perkins bruker Maldini for å vise sentralbankenes dilemma.

Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard var i det lekne hjørnet på trening før Serbia - Norge i Beograd Vis mer

Det handler om å stå i riktig posisjon, så man ikke må foreta seg noe drastisk. Hvis man må sette i gang ekstra tiltak for å kvele stigende inflasjon, har man allerede gjort noe feil, og risikerer å ende opp med en sviende resesjon (gult eller rødt kort).

Prisveksten i Norge er nå 5,4 prosent, den høyeste siden 1988, hvis vi trekker fra strømstøtten. Uten støtte ville prisveksten vært 7,2 prosent. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache har varslet sju milde taklinger (rentehevinger på en kvart prosent) i år og neste år. Men det skal gå greit, er de fleste enige om. Økonomien koker og vi har få arbeidsledige.

Som vanlig er stoda verre i utlandet. I EU har inflasjonen nådd 8,1 prosent, i USA 8,3, litt ned fra måneden før, mens Storbritannia forventer tosifret inflasjon mot slutten av året. Og som vanlig snakkes det mest om USA, siden utviklingen i verdens største økonomi får ringvirkninger for resten av verden. Sentralbanken i USA sto feil plassert på banen og må nå gjennomføre taklinger som kan ende med både rødt kort og straffespark.

Eller vi kan bruke en metafor som handler om alkohol og moro. William McChesney Martin, den lengstsittende sentralbanksjefen i USA (1951-70), mente at oppgaven til en sentralbank er å «ta bort punsjebollen idet festen tar seg opp». Martin fikk til slutt sparken av Nixon, som mente at en festbrems ikke var det økonomien trengte, selv om inflasjonen allerede hadde steget til fem prosent.

Ti år seinere, i 1980, hadde den steget til 14,8 prosent, og president Carter valgte Paul Volcker til sentralbanksjef. Volcker kvalte inflasjonen ved å sette opp styringsrenta til drøyt 20 prosent, noe som førte til flere år med økonomisk nedgang og en arbeidsledighet på over 10 prosent.

Siden den gang har vestlige land vært lite bekymret for prisveksten. Man forventet at den ville skyte i været da USAs sentralbank «trykket penger» etter finanskrisa i 2008, men det skjedde ikke. Da pandemien kom i 2020, satte man ut mye sterk punsj i stua.

Ikke bare lot man bollen stå for lenge. Det kom jevnlige påfyll, i form av kvantitative lettelser (i praksis trykking av penger som bankene kan velge å sette i omløp). I tillegg delte både Trump og Biden ut sjekker til folk flest.

De aller fleste, ikke minst sentralbankene, betraktet den kraftige inflasjonen som forbigående. Effektene fra pandemien ville dabbe av, og folk flest ville svi av oppsparte penger. I stedet fikk vi krig i Ukraina og nedstengning i Kina. Sentralbankene skjønte at de var på etterskudd. Tilliten sto i fare. Punsjen måtte fjernes.

Det samme måtte forventningene om at punsjen ville komme tilbake på bordet, slik finansmarkedene var blitt vant til i åra etter finanskrisa i 2008. Og selskaper og folk flest måtte få tydelig beskjed om at inflasjonen skulle ned, slik at de ikke begynte å hamstre varer eller forvente større lønnsøkninger.

Samtidig snakkes det om en «myk landing», og da må vi tilbake til Maldinis metafor. Innen fotball er det lite trøst i en myk landing etter en saftig takling, men sentralbankene ser for seg at de kan heve styringsrenta så mye at økonomien kjøles ned, men ikke så mye at man forårsaker en resesjon (minst et halvår med økonomisk tilbakegang).

Ingen misunner sentralbankene den oppgaven de nå er i gang med. Når de setter opp renta, ser vi først effekten i finansmarkedene. Ferske selskaper som har vokst på «gratis» penger de siste åra, med forventning om første overskudd mange år fram i tid, får nå beskjed om å stramme inn. Aksjekursene har dundret i bakken det siste året.

Ute i den «virkelige» økonomien må bedrifter bruke mer penger på betjening av gjeld. Samtidig får de solgt mindre av varer og tjenester, siden kundene er bekymret for framtida. Folk flest må bruke en større del av inntekten på å betjene lån. De vil fortsatt kjøpe det de trenger, men gjerne billigere merker, og de vil bruke mindre på ting de har lyst på.

Sentralbankenes jobb er å ta et mildt kvelertak på økonomien. Hvis grepet er for svakt, vil inflasjonen få mer oksygen enn ønskelig. Hvis de klammer for hardt, kan det gi nedgangstider.

Jerome Powell, den amerikanske sentralbanksjefen, brukte nylig formuleringen «soft-ish landing». Dette kan tolkes som at han er villig til å forårsake en mild resesjon, men er nok først og fremst ment som et signal om at han mener alvor, og at rentehevingene vil fortsette til inflasjonen synker merkbart.

Men hvor merkbart? Problemet er at effekten av rentehevinger ikke kommer umiddelbart. Den forplanter seg gradvis ut i samfunnet. Det vil si at sentralbankene må løsne kvelertaket før de ser den fulle effekt av tiltakene.

En del eksperter mener sentralbankene vil mislykkes, siden de ventet for lenge med å ta grep. Resesjonen vil komme. Og den kan få følge av en fortsatt høy inflasjon. Vi vil få en miks har stagnasjon og inflasjon, som selvsagt har fått navnet stagflasjon.

Hvis sentralbankene skal unngå dette, kreves både flaks og dyktighet.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer