DEBATT

Munchmuseet

Kunsten trenger ikke være snill

Munchmuseet skal endre titlene på Munchs verker. Å forvente at folk må skånes mot at en person brukte ordet «neger» for hundre år siden, er latterlig.

IDEOLOGISKE SKYLAPPER: Det siste kunstverden trenger, er flere «gode gjerninger» fra folk med en klar agenda og ideologiske skylapper, skriver Magnus Vanebo. Foto: Ina Vang
IDEOLOGISKE SKYLAPPER: Det siste kunstverden trenger, er flere «gode gjerninger» fra folk med en klar agenda og ideologiske skylapper, skriver Magnus Vanebo. Foto: Ina Vang Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Denne artikkelen ble først publisert i kulturavisa Subjekt, og er gjengitt med Subjekt og artikkelforfatterens tillatelse.

«Kan Edvard Munchs bilder av Sultan Abdul Karem hjelpe oss å forstå våre egne?» spør Munchmuseet.

I sin nyeste utstilling, kuratert av samfunnsdebattant Mohamed Abdi og kurator Lars Toft-Eriksen, ønsker de blant annet å gi nye titler til flere av Edvard Munchs malerier.

Prosjektet skal tilsynelatende få oss til å «forstå våre egne» fordommer, men selv fordømmer de både Munch, Karem og deres relasjon, for så å gripe seg inn i et kunstnerskap for å dømme fortida med nåtidas briller.

Et av maleriene i utstillingen hadde nemlig tittelen «Neger med grønt skjerf», hvor den avbildede personens navn, Karem, ikke er maleriets tittel.

Museet antyder i sin programtekst at dette kan ha noe med rasisme å gjøre – det faktum at Munch ikke brukte Karems navn som tittel på maleriet, er altså nok til å hente fram ord som «objektivering», «stigmatisering», «eksotifisering», og så videre.

Sånn må det jo nesten bli når man tar woke antirasistisk aktivisme inn i museet: at hypotetisk, teoretisk problematisering kombinert med historisk revisjonisme blir resultatet. Det er ikke vanskelig å skjønne for dem som har fulgt litt ekstra nøye med på illiberale tendenser de siste fem åra.

Dette er også grunnen til at maleriet ikke har den «problematiske, sågar rasistiske» tittelen lenger, ifølge museet selv. Munchmuseet har nemlig begynt å «revidere» Munchs kunstverker ut ifra en kontemporær idé om sosial rettferdighet, og skal altså endre tittel på flere av Munchs verker.

Smak litt på det.

Munchmuseet «reviderer» altså Munchs egen kunst. Kunsten de lever på, og forhåpentlig for, skal underkastes en trendy moralisme.

At denne moralismen får forrang i så stor grad at man er villig til å endre titler på 100 år gamle kunstverker burde få varsellampene til å blinke for flere – for er dette virkelig normal praksis?

Selvfølgelig ikke.

Er det en god praksis selv om den mener godt?

Selvfølgelig ikke.

Det plasserer kunsten under politiske og moralistiske hensyn, og ødelegger dens autonomi. Det setter presedens, og gir folk i sine følelsers vold «retten» til å pirke i åndsverk de ikke har laget selv.

I prinsippet åpner det for at dårlige, ensporede og politiserte lesninger kan få makt over kunsten.

Å forvente at folk eksempelvis må skånes mot at en person brukte ordet «neger» for hundre år siden er latterlig. Å dømme historiske personer ut ifra dagens moralske standard er en umulig øvelse, og det blir desto klarere når alle argumentene for Munchs angivelige problematiske forhold til en venn han inviterte til Ekely for å male flere ganger er rene spekulasjoner.

«Kanskje mente Munch dette? Eller kanskje dette?» Her leker man en tankelesende versjon av Sherlock Holmes på jakt etter indisier som kan framstille kunstneren på en negativ måte.

Museet klarer ikke å gjøre rede for annet enn egne projeksjoner om hva Munch liksom mente. Ironisk nok er det da at det nå er museet som begår et overtramp mot et kunstnerskap ut ifra det de selv velger å se.

I tv-programmet Torp på NRK brukte Anki Gerhardsen begrepet «etisk rensing» av kunsten om slike tendenser. Det passer bra her også.

Poenget er uansett at det ikke spiller noen rolle om Munch var snill eller slem. En tittel er en tittel og den skal bestemmes av kunstneren – ikke av en eller annen PR-rådgiver, progressive samfunnsdebattanter, ei heller en hashtag-konkurranse i ettertid.

Om noen oppfatter det som «rasistisk» og «diskriminerende» i dag er deres eget problem, og et mikroskopisk traume de pent blir nødt til å riste av seg, eller bare leve med som voksne, værbitte mennesker. Kunsten må nemlig ikke være snill. Og hva så hvis disse muselortene av noen indisier er nok til å redigere på Norges største kunstner?

Det siste kunstverden trenger er flere «gode gjerninger» fra folk med en klar agenda og ideologiske skylapper, når disse «gode gjerningene» først og fremst fratar kunstneren eierskap over egne valg og holdninger.

At en utstilling som skal belære oss om våre angivelige fordommer nettopp er fordomsfull i måten den løfter temaet på er bare å forvente – som alltid.

Morsommere blir det når utstillingen som også skal handle om «mangfold», «identitet» og «rasisme», i seg selv ikke er mangfoldig nok til å romme titler man ikke liker. Slikt hykleri er vanlig kost for mangfoldsmafiaen – man krever toleranse og forståelse, men lover absolutt ingenting tilbake – ikke engang å følge sine egne prinsipper. Rart med det.

Her skal man heller retusjere et kunstnerskap fordi noen hypotetisk sett kan finne titlene problematiske. Man må tenke svært, svært kort for ikke å se de negative implikasjonene av en slik praksis, og hvordan dette først og fremst skader kunsten i konformitetens tjeneste.

Museet spør hva maleriets tittel skal være, men er det egentlig noe spørsmål? Tittelen skal selvfølgelig være «neger med grønt skjerf», såframt det var dette Munch ville, og stort vanskeligere burde det heller ikke være.

Sultan Abdul Karem er for øvrig et sirkusnavn, og det er så vidt jeg vet ingen som kjenner hans fulle identitet. Det gjør i hvert fall ikke Munchmuseet.

Førstekonservator og kurator Lars Toft-Eriksens tekst «Munch og slaveriets historie» er den eneste som klarer å slå et slag for kunstens flertydighet, til tross for at museet allerede virker å ha konkludert i sin sak. Det er synd.

Kuratoren skriver at Karem selv var del av en sirkustrupp som skildret andre kulturer på en stereotypisk og til dels nedlatende måte – hvis dette stemmer ville Karem sannsynligvis blitt korsfestet av dagens høylytte antirasistiske aktivister. Folk har da vitterlig blitt korsfestet for langt, langt mindre etter dagens standard.

Det er jo saktens noe å tenke på når det kommer til utstillingens mål: Hva kan den egentlig lære oss om egne fordommer?

Video not found
OPPDATERT: Dagbladet oppdaterer deg på dagens viktigste nyheter på 1-2-3. Video: Ivan Larsson / Dagbladet TV Vis mer

På hjemmesidene til Munchmuseet, eller «MUNCH», som de poetisk nok liker å kalle seg selv mens de moraliserer over Munch, står det nå «[Tittel til vurdering]» under samtlige malerier museet «reviderer». Siden vi angivelig er så historieløse her i Norge får vi håpe noen ordentlige historikere kan komme og fortelle oss litt om hvilke samfunn som har drevet utstrakt revidering av kunst, og hvordan det gikk i lengden.

For kunstnere er det således bare å begynne å grøsse av tanken på at folk bemektiger seg retten til å endre titlene på dine egne skaperverk. Gjerne etter du er død og ikke kan forsvare deg, og helst ut ifra den regjerende moralismen der og da: som om den liksom alltid holder seg statisk.

Skiftende vinder til tross, denne mentale gymnastikken kunne i det minste blitt et yndet nummer i Karems sirkus, og nok en ting Munch kunne ha forbannet seg over som om museets oppsyn eller programmering ikke var nok i seg selv.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer