KOMMENTARER

Kurderne ofres på Natos alter

I iveren etter å få Sverige og Finland inn i Nato, er det ingen som bryr seg om folket «som ikke har andre venner enn fjellene».

FORTSETTER PRESSET: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan vil spille en hovedrolle under Nato-toppmøtet i Madrid i slutten av måneden. Foto: Yves Herman / Reuters / NTB
FORTSETTER PRESSET: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan vil spille en hovedrolle under Nato-toppmøtet i Madrid i slutten av måneden. Foto: Yves Herman / Reuters / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

I slutten av måneden har Nato toppmøte i Madrid. Der står svensk og finsk medlemskap på dagsorden, men trolig blokkerer Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan nok en gang utvidelsen av den vestlige forsvarsalliansen.

For Erdogan ser ut til å lykkes med sitt godt kalkulerte og kyniske spill.

For å godta Sverige og Finland i Nato krever Erdogan at de to landene, spesielt Sverige, strammer til mot det han kaller «kurdiske terrorister» i landet. Han vil også at svenskene skal oppheve våpenembargoen mot Tyrkia, innført etter Erdogans invasjon av Nord-Syria i 2019.

- Vi tar Tyrkias innvendinger på alvor, sa Sveriges statsminister Magdalena Andersson på et nordisk toppmøte i Harpsund forleden. Svenskene har også antydet at de vil gjøre noe med våpenembargoen. Finland er imøtekommende. Det er også statsminister Jonas Gahr Støre som i Harpsund sa følgende:

- Jeg tenker at alle medlemsland har rett til å få anerkjent sine sikkerhetsutfordringer. Jeg tror vi skal være ærlige og si at Tyrkia har legitime sikkerhetsproblemer med risiko for terrorisme.

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg peker også på Tyrkias sikkerhetsbekymringer, men i likhet med nordiske politikere sier han ikke noe om at Tyrkias krav kan ramme den enkelte kurder.

- Det er sterkt betenkelig at Nato, og også den norske regjeringen, godtar Erdogans framstilling av kurdiske geriljastyrker som terrorister. Natos pretensjoner om å stå for demokratiske verdier klinger hult når alliansen verken kritiserer den totalitære politikken i Tyrkia, eller de mange angrepene på kurdiske landsbyer i nabolandene Syria og Irak, sier MDG-politiker Jan Bojer Vindheim som i mange år har engasjert seg for kurdernes sak.

Tyrkia vil har 33 kurdere i Sverige utlevert. Den uavhengige riksdagsrepresentanten Amineh Kakabaveh, som for noen dager siden reddet Magdalena Anderssons regjering fra å bli felt, sier hun er sikker på at hun står på denne lista. Kakabaveh er en sterk kritiker av Erdogan, men er kurdisk flyktning fra Iran og ikke fra Tyrkia.

Det bor rundt 100 000 kurdiske flyktninger i Sverige, noe som alltid har vært en rød klut for myndighetene i Ankara. Bare et mindretall av dem sympatiserer med PKK, det tyrkiske arbeiderpartiet, som med sin væpnede fløy har vært i krig med tyrkiske myndigheter siden begynnelsen av 1980-tallet. For PKK er dette en frigjøringskrig, for de fleste andre er gruppa en terrororganisasjon. PKK står også på EUs og USAs lister over terrorgrupper.

Et av problemene er at tyrkiske myndigheter i mange tilfeller ikke skiller mellom PKK-medlemmer og andre opposisjonelle kurdere. Det har mange kurdere i Tyrkia fått erfare.

Erdogans utspill går ut over kurdere i hele Norden. Det er det få utenforstående som bryr seg om. Kurderne har gjennom hele sin lange historie vært kasteballer, syndebukker, etnisk diskriminerte og uten venner. Men de kan også takke seg sjøl. Spredt over det som i dag er fire land; Iran, Irak, Tyrkia og Syria, har interne stamme- og klankonflikter vært en bremsekloss i kampen for en nasjonalstat. Under Det osmanske riket var noen kurdiske stammer på osmanenes side, mens andre sloss mot dem. Ofte skiftet alliansene.

Kurderne har heller ikke alltid vært mors beste barn. Under folkemordet på armenerne under 1. verdenskrig var en rekke kurdere den osmanske regjeringens håndlangere.

Tross splittelsen har nasjonalfølelsen stått høyt. Under Sèvres-konferansen i 1920, der Det osmanske riket som taper under 1. verdenskrig ble splittet opp, ble kurderne lovt folkeavstemning om en egen stat. Det holdt til 1923, da Tyrkias grunnlegger Mustafa Kemal, seinere Atatürk, klarte å få krigens seierherrer til å godta en tyrkisk stat som stort sett har de samme grenser som i dag.

Splittelsen blant dagens kurdere er ikke mindre enn tidligere. I Nord-Irak styrer Kurdistans regionale regjering (KRG), ofte uavhengig av sentralregjeringen i Bagdad. KRG samarbeider med Tyrkia i kampen mot PKK som har – og har hatt – flere baser i Nord-Irak.

KRG-soldater var med i kampen mot IS, den såkalte islamske staten. Det var også de kurdiske peshmerga-soldatene i YPG i det nordøstlige Syria. Uten dem ville ikke IS blitt drevet ut av Syria.

YPG støttes av PKK, og det er en av årsakene til at Tyrkia i 2019 invaderte Nord-Syria. Det året bestemte USAs president Donald Trump seg for å trekke ut amerikanske soldater som hadde samarbeidet med YPG i krigen mot IS i Nord-Syria. Igjen ble kurderne sviktet.

Så kan man spørre seg hvorfor USA kunne støtte en militsgruppe som samarbeidet med terrorstemplede PKK.

Nato-møtet i Madrid vil neppe føre til noen avklaring om Sverige og Finland. Erdogan ser at Stockholm og Helsinki er på glid, og dermed er det ingen grunn til å stanse presset.

Kurderne vil måtte ta støyten.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer