KOMMENTARER

Hadia Tajiks bokomslag:

Kvinneforakt forkledd som kvinnekamp

Fordommen som tilsier at kvinner som kler seg pent ikke kan tas seriøst, lever ennå. Den kommer til syne i kritikken av omslaget på Hadia Tajiks nye bok.

UTDATERT: Fremdeles blir kvinnelige politikere som Hadia Tajik møtt med fordommen som sier at du enten kan være pen og velkledd, eller bli tatt seriøst. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
UTDATERT: Fremdeles blir kvinnelige politikere som Hadia Tajik møtt med fordommen som sier at du enten kan være pen og velkledd, eller bli tatt seriøst. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Egentlig er det mest fascinerende: Hvordan noen som åpenbart mener at de selv kommer med et feministisk budskap, egentlig legger for dagen en dyp kvinneforakt. Det er de som heier på kvinner så lenge kvinnene opptrer innenfor noen trange, korrekte rammer. Foreløpig siste medlem i denne klubben er Karoline Holmboe Høibo, fakultetsdirektør for utdanningsvitenskap og humaniora ved Universitetet i Stavanger.

I et innlegg i Stavanger Aftenblad går Holmboe Høibo løs på omslaget til Hadia Tajiks nye bok, der Ap-lederen sitter i en grønn, blank buksedrakt, høyhælte sko, og en topp der det er mulig å skimte et skandaløst lite innslag av blonde. Den slags sømmer seg ikke for den som skal snakke om arbeidslivspolitikk, ifølge Holmboe Høibo: «Bildet vitnar om ei haldning om at kvinners meiningar ikkje er tilstrekkeleg interessante i seg sjølv … Er fargevalet og posituren meint å leie tankane mot 50 Shades of Grey?»

VEKKER DEBATT: Omslaget på Hadia Tajiks nye bok får kritikk. Foto: Tiden Norsk Forlag.
VEKKER DEBATT: Omslaget på Hadia Tajiks nye bok får kritikk. Foto: Tiden Norsk Forlag. Vis mer

Hvor mye eller lite som skal til for å lede fakultetsdirektørens tanker hen mot den mykpornografiske, sadomasochistiske «50 Shades»-trilogien får hun selv svare for, men som en som har anmeldt alle de tre filmene i Dagbladet, kan jeg fortelle at det er svært få kvinnelige buksedresser der, faktisk ganske lite klær i det hele tatt. Å trekke linjer mellom det svært avkledde persongalleriet og den svært påkledde Tajik ville være absurd alle andre steder enn i reaksjonære religiøse miljøer der alle som har skjørtekant til kneet eller en hårlokk på avveie er en fristende Jezebel, og øyensynlig i kontorene til Universitetet i Stavanger.

Det første sitatet er likevel det mest avslørende: Du kan enten være pen eller seriøs. Hvis du har kledd deg med en viss omhu, er det et tegn på at meningene dine ikke kan sees på som interessante nok. Forholdet mellom ytre og indre er et nullsumspill der det ene utsletter det andre. Den som tar vare på sitt eget utseende, kan ikke forventes å bli sett på som en som tar vare på sitt eget intellekt. For resten av verden vil det være mer naturlig å spørre om hvorfor i all verden Tajiks klesvalg skulle ha noe som helst å si for hvor interessante ideer hun har.

For resten av verden, eller i alle fall Norge, kom massivt ut til støtte for Tajik i helga. På sosiale medier var det nærmest konkurranse om å himle med øynene over Holmboe Høibos innlegg, selv om noen få, men tunge stemmer fremdeles mumlet om at omslaget ikke sendte de signaler som man forventet av en politiker til venstre for sentrum. Både disse motstemmene og det innledende innlegget er likevel verd å diskutere videre, fordi de står i en tradisjon som fremdeles øver innflytelse.

Den lange kampen for kvinners frigjøring har blant annet vært en kamp for at kvinner skulle bli sett på som noe annet og mer enn hva de historisk hadde blitt henvist til å være: Pyntegjenstander, ektefeller og mødre. Det var en forståelig og nødvendig del av denne kampen at kvinner ble oppfordret til å definere seg selv like mye ut fra sine ambisjoner og ideer som ut fra utseende og omsorgsevner.

Men ut fra dette oppgjøret utviklet det seg for noen et kvinnesyn som var strengt og snevert, og preget av forakt for det konvensjonelt feminine. En interesse for design, velvære og klesstell, eller bare det høyst forståelige ønsket om å ta seg godt ut, ble sett på som noe frivolt, et uttrykk for manglende seriøsitet. Det er disse tankebanene som har gjort at visse årer av feminismen iblant har gått inn i et merkelig forbund med religiøse mørkemenn, som også mistror kvinner med neglelakk, sminke og ettersittende klær. «Gro Harlem Brundtland trong ikkje by på eigen kropp for å bli lagt merke til, men noko tyder på at vi nå har tatt eit steg tilbake», skriver Holmboe Høibo. Jeg tenker også at vi har tatt et skritt tilbake når jeg leser kronikken hennes, om enn av andre grunner.

Og hva angår Gro Harlem Brundtland: For det første er det en merkelig påstand å si at kvinnelige politikere i dag «trenger» å by på kroppen sin for å bli lagt merke til. I Norge har vi kvinnelige samfunnstopper med forskjellig stil og fasong, som ikke har noe problem med å trekke oppmerksomhet mot seg og sine saker. Det er også en merkelig antakelse at Gro Harlem Brundtland, om enn på en annen måte enn Tajik, ikke sendte uhyre bevisste signaler ut i offentligheten.

For det er jo ikke egentlig glamour som selger i politikken. Den er et ydmykhetens teater, der folk gjerne blir mer insisterende folkelige jo mektigere de blir. Om det så er selskinnsvesten til Steinar Bastesen, strikkelua til Olav Thon eller jeansen til Inga Marte Thorkildsen: Alt dette er signaler sendt ut til folket om at bæreren egentlig er en av dem, selv om de tilfeldigvis har mer makt eller mer penger eller begge deler.

Tajik er en del av en Ap-ledelse som jevnlig blir beskyldt for å ha mistet kontakten med folkedypet, og styrer et parti fullt av fotsoldater som fremdeles knurrer over tapet av Trond Giske og Jan Bøhler. Hadde Tajik vært mer av en selger, ville hun stilt i allværsjakke.

Men i stedet for å trekke en strek mellom seg selv og Arbeiderpartiets grunnfjell – noe arbeiderklassedatteren fra Bjørheimsbygd kunne gjort med mer tyngde enn mange andre – ser Tajik til New York, og modellerer seg tydelig etter den progressive og omdiskuterte kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez, som ble fotografert i svært like klær og en svært lik positur. Det sies mye rart om AOC på amerikansk Twitter, men jeg har ennå til gode å se henne bli beskyldt for å spille på «50 Shades of Grey». Den slags må man til likestillingslandet Norge for å finne.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer