Kvinnekonvensjon på sidespor

Stortinget bør avvise regjeringens tannløse forslag om å innarbeide kvinnekonvensjonen i likestillingsloven.

REGJERINGEN

har besluttet å gjøre FNs kvinnekonvensjon til en del av norsk rett gjennom innarbeiding i likestillingsloven. Ifølge barne- og familieminister Laila Dåvøy er det viktig å foreta grep som gir internasjonale menneskerettigheter høy status i lovgivningen. Men hva innebærer det at kvinnekonvensjonen plasseres i likestillingsloven uten noen forrangsbestemmelse? Og hvorfor skal ikke kvinnekonvensjonen, i likhet med konvensjonene inkorporert gjennom menneskerettsloven, gå foran norsk rett ved konflikt?

Regjeringens forslag om å plassere FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven betyr at kvinners kjønnsdiskrimineringsvern gjøres til et særområde. En slik løsning er stikk i strid med mainstreamingsprinsippet som nedfeller seg i Wien-erklæringen om menneskerettighetene som Norge undertegnet i 1993. Wien erklæringen utgjorde et internasjonalt gjennombrudd for lokal, nasjonal og internasjonal kvinnebevegelses krav om at kvinners rettigheter er menneskerettigheter. Wien-erklæringen fastslår at kvinners rettsvern etter kvinnekonvensjonen skal integreres på samtlige konvensjonsområder. Dette har systematisk blitt fulgt opp innen FN i de siste ti år. Mainstreamingsprinsippet nedfeller seg også i EF traktatens artikkel 3 som Norge er bundet av. I henhold til EF traktaten skal likestillingsprinsippet integreres på alle livs- og samfunnsområder.

I FORBINDELSE MED

med kvalitetsreformen har Det juridiske fakultet i Oslo, i tråd med mainstreamingsprinsippet, besluttet å innarbeide et kvinne- og kjønnsperspektiv i alle de obligatoriske juridiske fagene. Det bærende prinsipp i den nye studieordningen er at vernet mot kjønnsdiskriminering gjelder på alle rettsområder; helserettens, arbeidsrettens, familierettens, strafferettens og menneskerettighetenes, ikke bare på likestillingsrettens. Ved å integrere kjønnsdiskrimineringslæren, slik den nedfeller seg i FNs kvinnekonvensjon, skal fremtidens jurister gjøres i stand til å foreta kjønnsmessige konsekvensanalyser på alle fagområder.

Det er i lys av denne internasjonale og nasjonale utviklingen mildt sagt oppsiktsvekkende at regjeringen i år 2004 tar mål av seg til bli et internasjonalt foregangsland gjennom å gjøre likestilling til et isolert særområde. Allerede da likestillingsloven for 25 år siden ble vedtatt advarte kvinnebevegelse og likestillingsekspertise mot denne isolasjonslinjen. I tråd med forskning som viste sammenheng mellom denne linjen og marginalisering av kvinner i utviklingssammenheng la Norge for mange år siden om sin internasjonale bistandspolitikk. Hvorfor denne nølingen i forhold til norsk kvinne- og likestillingspolitikk?

Tanken om at regjeringens med sitt forslag om å innarbeiding i likestillingsloven uten forrang ønsker å verne om lovens omstridte unntak for indre forhold i trossamfunn ligger snublende nær. Tiden har imidlertid gått fra denne gammelmodige rettslige konstruksjon. Den skriver seg fra forrige århundres ide om at menneskerettighetenes oppgave er å beskytte individene mot overgrep fra staten. Dagens menneskerettigheter favner videre. De rommer også statens plikt til å verne individene mot overgrep fra andre individer innen familien, innen religiøse grupper og private organisasjoner. Hvordan man enn snur og vender på det er religionsfriheten verken etter internasjonal eller norsk rett overordnet kjønnsdiskrimineringsvernet.

DET ER IKKE

likegyldig hvor kvinnekonvensjonen plasseres. Plassering i menneskerettsloven vil medføre at den nye ordningen om at sivilombudsmannen skal overvåke forvaltningens etterlevelse av menneskerettighetene at kvinneonvensjonen kommer med på kjøpet.

Det er i dag et stort problem er at likestillingsloven i praksis viker for andre lover. Dette henger sammen med at loven er dårlig kjent og har lav status blant praktiserende advokater, forvaltningsrettsjurister og dommere. Et ferskt eksempel på dette er Helsedepartementets nektelse av å etterkomme klagenemnda for likestillings vedtak om at ulik prising av helsetjenesten sterilisering for kvinner og menn er ulovlig diskriminering etter likestillingsloven så vel som kvinnekonvensjonen.

I Helsedepartementets innstilling til Finansdepartementet i anledning det reviderte nasjonalbudsjettet våren 2003 ble det, i strid med klagenemnda for likestillings vedtak, ikke forslått midler til subsidiering av helsetjenesten sterilisering av kvinner. Antallet kvinner som steriliserer seg har siden prisforøkelsen gått radikalt ned. Ved å plassere kvinnekonvensjonen i likestillingsloven uten forrang bidrar regjeringen til å befeste det eksisterende statushierarki.

STORTINGET BØR

avvise regjeringens tannløse forslag til å innarbeide kvinnekonvensjonen i likestillingsloven. Denne innarbeidingsmåten usynliggjør kvinnekonvensjonen og er dessuten egnet til å skape tvil og usikkerhet om rettstilstanden. Inkorporasjon gjennom menneskerettsloven vil gi et klart og tydelig signal om likestillingsprinsippets status og gjennomslagskraft på alle rettsområder. Et slikt stortingsvedtak vil gjøre Norge til et kvinne- og menneskerettslig foregangsland.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.