La det bli

Spent atmosfære blant Beatles-fans og pressefolk i plateselskapet EMI i går: For første gang spilles en ny Beatles-plate. En ny Beatles-plate? Nei, ikke akkurat ny, men nye varianter, en ny miks, en annen versjon av en klassiker enn den noen av de frammøtte har hørt før. Det dreier seg om «Let It Be...Naked»; en antatt forbedret utgave av The Beatles' aller siste plate «Let It Be», utgitt 8. mai 1970, en knapp måned etter at The Beatles ble oppløst for alltid.

THE BEATLES

er fortsatt en pengemaskin. Men det er kanskje ikke den eneste grunnen til denne nypakkingen av en gammel LP. Kanskje har en irritert Paul McCartney benyttet anledningen til å fjerne produsenten Phil Spectors fingeravtrykk på plata - 33 år etter. John Lennon var betydelig mer begeistret for Spector, og brukte ham som kjent på sine soloplater. Hva han mener om den Spector-skeptiske McCartneys reviderte nyutgivelse av «Let It Be», får vi aldri vite, og den drapssiktede Phil Spector har så vidt vites ikke ytret seg om saken.

LYDBILDET SOM SLÅR

imot de frammøtte er definitivt et annet enn de er vant til. «Get Back» låter kontant og hardtslående; det samme gjelder «Dig A Pony» og «For You Blue» - nokså like originalene, men med et detaljrikt og flott lydbilde takket være remastringen.

Så kommer «The Long And Winding Road» og forskjellen blir mer enn hørbar. Pianoet er mer distinkt enn noensinne og borte er de 18 fiolinene, de fire bratsjene, de fire celloene, harpa, de tre trompetene, de tre trombonene, de to ekstragitarene og de 14 korsangerne som Phil Spector trakk inn i studio og brukte i sin produksjon av både denne sangen, «Across The Universe» og «Let It Be». Resultatet er nedstrippet og svært vakkert.

DE LITT RØLPETE

sangene «Dig It» og «Maggie Mae» er tatt ut av albumet, mens B-sida på «Get Back»-singelen, «Don't Let Me Down», er lagt inn. Både «Two of Us», «I've Got a Feeling» og «One after 909» er remikset og nyredigert i en miks av flere studioversjoner. Billy Prestons hammond er langt framme og bassen er energisk til stede.

Vakrest er likevel «Across the Universe», backet omrent bare med en kassegitar og en tambora, nærmest unplugged og uten Spectors mange fioliner. På «Let It Be», den fjerde versjonen som er utgitt gjennom tidene, er koret til stede, men bare med bandmedlemmene. Alt i alt gir plata det tilsiktede preget av å være en kvalitetsrik live-i-studio-innspilling; minus rotete mellomspill og uten svulstighet.