Lavmælt om lepra

BERGEN (Dagbladet): Lepramuseet på St. Jørgens hospital i Bergen hører ikke til de typiske kunstadresser under Festspillene, selv om det kan skilte med et like fint kirsebærtre som de to foran museene ved Lille Lungegårdsvann.

Lepramuseet på St. Jørgens hospital i Bergen hører ikke til de typiske kunstadresser under Festspillene, selv om det kan skilte med et like fint kirsebærtre som de to foran museene ved Lille Lungegårdsvann.

Men det er verd å kjenne sin besøkelsestid når det særegne sykehusanlegget nå gir rom for Lubaina Himids utstilling «Ånd - inside the invisible».

  • Den Zanzibar-fødte, britiske kunstneren (f. 1954) er kjent for sine stedsspesifikke prosjekter, hvor hun oppsøker steder med en spesiell arkitektur eller særegen historie knyttet til hvordan utstøtte mennesker eller folkegruppers skjebne ble bestemt av fortidige forhold. Hennes interesse for den gamle leprainstitusjonen - som har et større internasjonalt enn hjemlig ry - ble vakt etter at en venn besøkte og fortalte om stedet. Det fikk Lubaina Himid til selv å ta sykehuset i øyesyn, og hun ble der i flere dager.
  • Det er i seg selv sterkt å se et sted hvor ofrene fra en sykdom like stigmatisert som aids i våre dager holdt til. En ting er det ytre arkitektoniske anlegget fra 1700-tallet, med egen kirke som omkranser en stor gårdsplass og minner om middelalderens byggeri. Noe annet er interiøret med den store arbeidssalen, gallerier, kjøkken og framfor alt de bitte små rommene for de sykdomsrammete.
  • Opplevelsen av de indre omgivelsene er utgangspunkt for Lubaina Himids dialog med denne depressive delen av vestnorsk fortid. Likevel prøver hun ikke å forestille seg menneskers utseende i sykdomssituasjonen, som de makabert deformerte ansiktene i 1800-tallets nitide plansjeverk gir så detaljerte vitneprov om. Mot dem blir selv Francis Bacons forvridde oppsyn rent skjønnmaleri.
  • Den svarte kunstneren har tvert imot prøvd å forestille seg et liv innenfor St. Jørgen, som også ga rom for lys erindring og trøstende tanker. Hennes små, delvis fargesterke og mønsterpregete bilder assosierer til folkelige brukstekstiler, og tar opp i seg tegn knyttet til daglige gjøremål. På hvert maleri er det festet en liten pappetikett med engelsk/norsk tekst, som åpner seg lik konsentrerte dikt.
  • «Dette er båten min, broren min hjalp meg å bygge den,» heter det på en av etikettene, knyttet til et billedmønster hvor fargene lysner mot gult, rosa og rødt bak et grålig gitter. «Denne ovnen var god,» forteller skriften ved et bilde plassert på siden av et forfallent ildsted. Lubaina Himids malerier varmer som små bål.
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.