Denne uka ble det kjent at Sophie Elise AS var kåret som vinner av Gullbarbie, en premie som blir gitt til den som har fått unge til å føle seg verst om seg selv. Bedriften vant med hele 14.000 stemmer.

Kritikken har ikke blitt godt mottatt, og Sophie Elise har gått hardt ut mot foreningen. Press har fått anklagelser om personangrep, uthenging og mobbing.

I denne saken er det mye som bør diskuteres, men særlig viktig her er rolleforståelse. Skillet mellom hvor en bedrift ender og et individ starter, er her sentral.

Her kan det være fornuftig å rette søkelyset mot begrepet «forbilde». Tildelingen av Gullbarbien er et signal om at bedriften, og dermed også Sophie Elise, ikke er oppfattet som et godt forbilde. Sophie Elise påstår, i lag med mange andre påvirkere, at de ikke ønsker å være forbilder – men stemmer egentlig dette?

Kan en være en påvirker, uten å også være et forbilde? For å få en bedre forståelse av hvorfor dette kan være problematisk, kan det være nyttig at vi ser nærmere den økonomiske modellen som sikrer suksessfulle påvirkere høy inntjening.

Påvirkere tjener penger på bakgrunn av et veldig enkelt premiss: Man tar som regel anbefalinger bedre fra en man kjenner, enn en man ikke kjenner. Dette er ikke en ny forretningsmodell, Tupperware har for eksempel basert seg på samme modell i mange år. Sannsynligheten er rett og slett høyere for at du kjøper et produkt hvis du får den anbefalt fra en du kjenner, enn om du ser en reklameplakat for samme produkt.