KOMMENTARER

Naturtoppmøte i Montreal

Like hett som klima

Naturen har havnet i luksusfella. Det trengs et strammere budsjett for ikke å gå konk.

NATURKRISE: Klima- og miljøminister Espen Barth Eide er forsiktig optimist foran naturtoppmøtet i Montreal de kommende ukene. Han må nok bla opp, skal det bli konkrete resultater. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
NATURKRISE: Klima- og miljøminister Espen Barth Eide er forsiktig optimist foran naturtoppmøtet i Montreal de kommende ukene. Han må nok bla opp, skal det bli konkrete resultater. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Mens det ene klimatoppmøtet etter det andre har samlet og engasjert statsledere, kjendiser og Greta Thunberg, har naturen ikke hatt samme høystatus, verken i mediene eller blant politikerne. Det til tross for at FN for lengst har slått fast at naturkrisen er like alvorlig og prekær som klimakrisen, og at de to utfordringene er tett sammenvevd. Regjeringen Støre slo fast i Hurdalsplattformen at både natur og klima skal være ramme rundt all politikk.

Når den samme regjeringen ikke innfrir på klima, tar demonstranter til gatene. Når den svikter naturen, skriver WWF en kronikk.

Men nå skal endelig natur få sin Parisavtale. Mandag starter naturtoppmøtet, COP 15, i Montreal. Det skulle foregått i Kina i 2020, men ble stoppet av covid-utbrudd og nedstengning. Håpet er at toppmøtet skal bety et vannskille for naturen, slik Parisavtalen ble det for klima. Miljø- og klimaminister Espen Barth Eide er i hvert fall optimistisk når det gjelder formulering av mål, men mer pessimistisk når det gjelder å få på plass forpliktende mekanismer til gjennomføring. Målene er «gratis» og allerede kjent, gjennomføringen krever penger og ressurser. Hvem skal ta regningen? er kanskje ett av de mest kinkige spørsmålene på toppmøtet.

Gjennomføring er selvfølgelig det viktigste, og det som vil avgjøre om toppmøtet kan kalles en suksess eller ikke. FNs naturpanel mener målet må være å verne 30 prosent av land og hav innen perioden, det vil si innen 2030. De resterende 70 prosentene skal dessuten forvaltes på en bærekraftig måte. Det er mål Norge også støtter, men er langt unna på hjemmebane. Det kan unektelig lyde litt hult om Norge krever at fattige regnskogland må verne opptil 30 prosent, mens Norge bare har klart å verne 3,9 prosent av egen skog.

Norge er altså svært ambisiøs på klodens vegne, men synder stadig hjemme. Norge nådde ikke et eneste av målene i tiårsperioden fram til 2020, ifølge Forum for miljø og utvikling. For ei uke siden måtte SV sørge for å plusse på millioner i statsbudsjettet til skogvern etter et eklatant løftebrudd fra regjeringen. Lederen av FNs havpanel, Jonas Gahr Støre, kunne se gamle synder ved selvsyn da han tidligere i år dykket ned i Oslofjorden sammen med Barth Eide. Der var det mørkt og øde. Fjorden illustrerer hvordan det er endt i krise, masseutryddelse og tap av biomangfold. Menneskers overforbruk og forurensing dreper natur i stadig høyere tempo. Naturen har rett og slett havnet i luksusfella, som lederen av Sabima, Christian Steel, kaller det.

Løsningen på luksusfella er som kjent å få kontroll over utgiftene, sette opp et bærekraftig budsjett og ikke minst følge det opp. Det er lett å forveksle natur simpelthen med menneskers naturopplevelse, en immateriell verdi som ikke kan måles i penger. Det snakkes til og med om sorg og smerte i forbindelse med naturtap, og det er jo trist at nye generasjoner ikke lenger kan fiske torsk i Oslofjorden, at fjell- og strandområder bygges ut og tettes igjen og fugler slutter å hekke på de vante plassene, men alle disse billene som forsvinner, er det så farlig? Biologen Anne Sverdrup-Thygeson kan tross alt ikke være på «Lindmo» hver lørdag og fortelle oss hvor viktig små insekter er i det store kretsløpet som holder oss i live.

SKREKKFORHOLD: Skyttergravene ved fronten er fulle av vann og søle. Det kan få alvorlige konsekvenser, forteller militærekspert John Spencer. Video: Twitter, Telegram, Dagbladet, NTB. Reporter: Håvard T-L Knutsen. Vis mer

Det er kanskje bare bunnlinjens språk som kan vekke folk og føre til handling, slik klimaregnskapet har omvendt selv ihuga klimaskeptikere. Når ødeleggelsene kan måles i kroner og øre, for ikke å si milliarder av kroner, har det en tendens til å utløse mottiltak hos dem som taper på det. Den årlige verdien av naturtap er anslått til ti prosent av den globale økonomien. Konsekvensene for mennesker og dyremangfold er bokstavelig talt drepende, men det koster også næringsliv og myndigheter dyrt. Gulroten er at det skal lønne seg å ta vare på naturen, være naturpositiv, som det heter; pisken må sørge for blant annet å fjerne miljøfiendtlige subsidier og sikre at naturrisiko er integrert i alle investeringer.

Overforbruk, arealforbruk og vern er derfor de sentrale temaene på COP15, hvor landene skal forplikte seg til konkrete referansemål som kan etterprøves. Det har definitivt sin pris, og som i klimadebatten, er det en evig dragkamp om hvem som skal ta største del av regningen. Det globale sør mener det er rett og rimelig at storforbrukerne i nord betaler så det monner, og det skal rike Norge fortsette å gjøre. Espen Barth Eide må ta med seg pinkoden til oljefondet når han drar til Montreal om ei drøy uke.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer