Mens man før måtte hete Roald Amundsen eller Gunnar Sønsteby for å kalle seg kjendis, er det litt annerledes i dag. For å si det forsiktig.
Før måtte du gå til Nordpolen, eller kjeppjage tyskerne ut av landet. I dag holder det med en TikTok-konto.
Lista over kjendiser er lengre enn lang, og man kan stille seg spørsmål om det finnes kriterier for hvor mange som skal ha hørt om vedkommende for at denne skal kunne kalles kjendis?
Holder det med ti tusen personer? Hundre? Ja, hvem vet?
Nå kan man selvsagt holde dette mot artikkelforfatteren; arrogant, elitistisk, humørløs, hvit middelaldrende mann, hva vet han om kjendiser i dag? Liksom?
Vel. Jeg skal ikke skryte på meg å være oppdatert på de siste TikTok-trendene (men har dog fått med meg at det danses heftig til Modern Talking´s klassiker (her vil nok noen protestere) «Brother Louie».
Men tilbake til poenget. Nylig ble deltakerne til den nye sesongen av «71 grader nord» offentliggjort. Til min milde overraskelse var det mennesker der jeg faktisk har hørt om, deriblant Anne Rimmen, Niklas Dyrhaug og Terje Sporsem.
Mamma, Barbie har blitt litt tjukk!
Men hvem i all verden er Kevin Lauren og Anna Marit Yuavli? Blant flere andre. Sistnevnte har, kunne jeg lese meg til, vært med i et program som heter «Grenseløst forelsket» og funnet lykken med en 33 år yngre mann fra Tyrkia. Fint for henne, tenkte jeg. Og ham. Så kan man anklage meg for å være en åndssnobb som ikke har sett «Grenseløst forelsket».
I dag er floraen av kjendisprogrammer mer viltvoksende enn flatlus i et hippiekollektiv på 70-tallet.
Det er umulig å henge med på alt, hvis man ikke er trygdet, pensjonist eller vier all sin fritid til det. Så der sitter vi, da, og følger sløvt med på liksomkonflikter på «Farmen kjendis», hvem som blir mest grinete i «71 grader nord», og hvem som har mest tak med kjøkkenkniven i «Camp Kulinaris».
Det meste er bedre nå enn før, men jeg lurer på om vi ikke har mistet noe på veien:
Kunnskap, altså ikke bare om siste kosmetiske inngrepstrend på influenserfronten, men breddekunnskap. Før var det én fjernsynskanal, NRK, og i likhet med monopolister flest kunne de sende hva pokker de ville, vi så det uansett.
- Jeg blir provosert
Med det resultatet at vi ble godt orientert om sørsamer, beitemuligheter for villsau på Vestlandet og hvordan laksen gyter i Tanaelva.
I dag vet de fleste sannsynligvis mer om de forskjellige kroppsdelene til Sophie Elise enn de vet om laksegyting. Nå sier jeg ikke at sistnevnte mer viktig, eller at livskvaliteten vår blir bedre, men likevel. Det gir et bredere perspektiv.
Det kan synes som en bagatell, men i et større perspektiv er kanskje laksegyting viktigere enn rumpa til Sophie Elise - enn så utrolig det kan høres ut, i vår mediehverdag.
Før abonnerte man på papiraviser, og leste dem fra perm til perm. I dag? Man scroller, og leser det man interesserer seg for. Det heter at når du snakker, gjentar du bare det du allerede vet. Men hvis du lytter, kan du lære noe nytt.
Dette treffer mange av oss som lever i dagens mediesamfunn - vi velger bare nyheter, programmer og artikler som egentlig ikke forteller oss noe som helst utover det vi allerede vet. Og kanskje helst ikke burde ha visst noe om.
Men hadde nå bare disse liksomkjendisene tilført oss noe - et eller annet av verdi - bortsett fra bevisstløs underholdning i form av konstruerte konflikter, intriger, flørting, hjemlengsel, restylanelepper, rumpeimplantater og selvbruning. Ja, bare noe som strekker seg utover det at de skal booste sin egen markedsverdi for å kunne bli en del av kjendisrundansen der de går igjen fra program til program.
Et eller annet. Vær så snill.
