KOMMENTARER

Krig mellom Russland og Ukraina

«Lillerussland» har blitt voksen

Er det kraftnasjonalistisk overmot eller realistiske kompromisser som ligger bak Putins krigs-trussel mot Ukraina? Trusselen har sine røtter i lange historiske linjer.

RUSSISKE STYRKER: Satellittbildet fra Maxar Technologies viser angivelig russisk militær aktivitet på Krim. Foto: Maxar Technologies / AFP / NTB
RUSSISKE STYRKER: Satellittbildet fra Maxar Technologies viser angivelig russisk militær aktivitet på Krim. Foto: Maxar Technologies / AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Russlands president Vladimir Putin har lansert sine krav overfor Nato, og dermed sin egentlige begrunnelse for styrkeoppbyggingen mot grensa til Ukraina, der 100 000 russiske soldater nå står oppmarsjert. Han krever rettslige garantier fra Nato for at de ikke skal ekspandere videre østover, og han krever det i direkte samtaler med USA, som vil finne sted i januar.

«I GOD FYSISK FORM»: Russlands president Vladimir Putin tok seg en todagersferie til Bajkalsjøen i Sibir. Der drev han blant annet med underhavsfiske. Video: AP DV / NTB Vis mer

Utgangspunktet er den stadig nærmere kontakten mellom Nato og Ukraina. Sommeren 2020 fikk Ukraina status som et såkalt forberedende medlem av alliansen. Det betyr ikke at medlemskap er nært forestående, for det er utenkelig at Nato tar inn som medlem et land som er i militær konflikt med Russland. Men det betyr at det åpner for mer formalisert politisk og militært samarbeid med Ukraina. For Russland er det verst tenkelige sikkerhetsscenarioet at Ukraina går inn i Nato, men nesten like ille er det at Nato går inn i Ukraina, slik det nå langt på vei gjør.

Dermed er Russland og Vesten inne i en ond sirkel i en konflikt under stadig opptrapping, der russisk aggresjon møtes med politiske støtteerklæringer til Ukraina, og våpenforsyninger som amerikanske Javelin-raketter, som biter på - russisk - panser. Det er en ond sirkel som også er en rustningsspiral. For hva er Russlands neste mulige trekk hvis Putin ikke får sine sikkerhetsgarantier? Jo, det er trusselen om utplassering av kort- og mellomdistanseraketter som igjen vil peke mot europeiske hovedsteder, som var forbudt etter INF-avtalen fra 1987, men som nå ikke lenger er del av noen rustningsavtaler, etter at USA først forlot avtalen i 2019.

Med det utstrakte samarbeidet med Ukraina har Nato trådt over en rød strek for Putin. Ja, mer enn det, de vifter med en rød klut foran hans øyne. Og denslags kommer det som kjent sjelden noe godt ut av. Verken for Ukraina eller for Russland. Et russisk militært eventyr i dagens Ukraina vil være en katastrofe for landet. Men det vil være en nesten like stor katastrofe for Putin. For et nytt militært eventyr er et eventyr ingen russere vil ha. Men Ukraina er en vanskelig nøtt for Russland, både sikkerhetsmessig på grunn av Nato, og emosjonelt.

For sett fra Moskva har dagens Ukraina fortsatt sine tre identiteter, som faller sammen med sine historiske epoker. Først var det «Ukraina», grenselandet - som det betyr - mellom de katolske polakkene i vest, og de muslimske tatarene i sør. Det var her de stort sett statsløse ortodokse kosakkene holdt til, i grenselandet selv. Så var det «Nyerussland» i forbindelse med at Katarina den store la landet øst for elva Dnjepr, og ned til Svartehvaet og Krim, under seg på slutten av 1700-tallet. Det var da Russland for alvor ble en europeisk stormakt. Så var det den administrative enheten «Lillerussland», som Ukraina var kjent som, helt inntil det russiske imperiet falt sammen i 1917.

«Grenselandet», og diminutiver av Russland selv, slik er den nedsettende og historiske forståelsen av Ukraina blant russere flest. Det får konsekvenser for dagens politikkutforming. Ikke minst fordi det også er et perspektiv som president Putin selv deler. Sett fra Moskva er Ukraina den fattige fetteren som de alltid har kontrollert, ikke minst fordi begge folk er overveiende ortodoks troende. Men så begynner plutselig den fattige fetteren å leke med mye mektigere og rikere venner, og vender seg bort fra sin mektigere slektning, slik Ukraina gjorde etter revolusjonen i 2014. For dette vanskelige forholdet er like mye identitetshistorie som det er sikkerhetspolitikk.

Da Sovjetunionen opphørte å eksistere i romjula 1991, var ikke Ukraina noen selvstendig stat annet enn på papiret. Den nasjonale friheten kom som julekvelden på kjerringa. Nasjonsbyggingsprosessen har vært humpete og vanskelig, der store deler av landet identifiserer seg med Sentral-Europa, og store deler - historisk sett - med Russland. Ikke mindre enn to revolusjoner måtte til for å at landet skulle lene seg mot vest. Putin har bidratt stort til den ukrainske nasjonsbyggingen med annekteringen av Krim og støtte til det prorussiske opprøret i øst. Ukrainerne er nå mye mer forent enn noen gang tidligere i sin eksepsjonelt brokete historie. De russiske krigstruslene sveiser nå ukrainerne ytterligere sammen. Slik sett har Putin i stor grad bidratt til å gjøre «Lillerussland» voksen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer