Det skal overhodet ingen fantasi til for å ane hvor dagens ukrainske forfattere henter sin inspirasjon, og sine historier, fra. Det er likevel langt fra fantasiløst når landets to ledende forfattere, Serhij Zjadan og Andrej Kurkov, har krigen som ramme for sine fortellinger. Pax og Cappelen Damm er tilstedeværende forleggere som i sommer har gitt ut deres siste romaner på norsk.
Det handler altså om KRIGEN. Denne altomfattende, altoppslukende, erfaringen som suger menneskene tomme. En tomhet vi bare delvis kan fylle ved å lese statistikk over bomber, droner, raketter, ødelagte hus, branner, amputerte armer og bein, og ødelagte liv. Den analyse vi bare delvis kan fylle ut ved å lese om kriger-president Vladimir Putins illegitimering av alt ukrainsk, og av-humanisering av alle ukrainere. Alt dette forteller oss bare hver sine delvise historie om KRIGEN.
Men det er håp. Hvis man vil nærme seg også denne krigens eksistensielle «virkelighet» - om man vil - så kan man ty til romanen. Ty til? Som om romanen er et slags annenrangs medium?
Både Zjadans og Kurkovs bøker er utgitt i Ukraina før den store krigen startet for litt over halvannet år siden. Men begge romanene har krigen som en moll-stemt kammertone. Krigens redsler har for lengst nådd nye høyder med dokumenterte massakrer, tortur-kammere, og bortføring av barn i et omfang som etter alt å dømme kvalifiserer til den verste av alle forbrytelser, folkemord. Kort sagt, det dreier seg om krigsforbrytelser på et annet og nærmest industrielt nivå. Og vi venter i spenning på hvordan ukrainske forfattere skal fordøye denne enda mer brutale virkeligheten vi nå ser litterært.
Likevel, i min anmeldelse av Zjadans roman «Internatet» insisterte jeg på at man lett leser på seg gåsehud. Ikke fordi den ytre spenningen er så spektakulær, men fordi krigens rammer er så - bokstavelig talt - redselsfulle, i den helt konkrete betydningen fulle av redsel. Fortellingen om læreren Pasja og hans kamp for å redde nevøen i internatet, som plutselig er på den andre siden av en front, er fortellingen om hvordan en helt vanlig mann blir en ufrivillig helt.
Skrev under sin egen dødsdom
Det blir et slags - om man vil - krigens imperativ for Pasja å redde den farløse nevøen, og føre ham tilbake gjennom fronten og hjem. Det er krigens strenge krav til menneskene som rammer en nesten tilkjempet alminnelig mann. Og Pasja består prøven. Slik ukrainere flest på imponerende vis også har gjort i denne krigen.
Både Zjadans og Kurkovs bøker er en slags «road-movier» gjennom dagens Ukraina. Zjadans reise skildrer tilstanden og angsten på begge sider av en front der nesten ingen vet hvem som er hvem. Hvem er venn, og hvem er fiende? Det kan være et spørsmål om liv eller død hvis man gjetter galt i dette landskapet der alle snakker det samme språket, russisk, ukrainsk, eller susjik, dette blandingsspråket mange snakket til daglig. Verken språket eller utseendet kunne skille venn fra fiende.
Kurkovs bok er også en reise. Helten Sergeitsj bor i en liten landsby i Donbas. Han er eneste gjenværende bortsett fra hans fiende fra barndommen. Over landsbyen sendes granatene fra begge sider, og noen lander også i landsbyen. Når våren kommer tar birøkteren Sergeitsj med seg sine seks bikuber på tilhengeren på sin gamle Lada. Han passerer også grenser fordi han ikke vil at biene hans skal lide under stresset fra granat-nedslag i sin jakt etter pollen.
En ny kald krig
Reisen tar Sergeitsj til fylket Zaporizjzja, et av de fire som Putin sier han har annektert, selv om han ikke engang kontrollerer halvparten av det. Sergeitsj finner ei elskerinne som kjøper honningen hans, i krigens bytte-økonomi. Men en ung mann med granat-sjokk går amok med øks på bilen og biene hans etter en begravelse av en lokal soldat. Og Sergeitsj får unngjelde fordi han er fra Donbas, og derfor ikke helt til å stole på. Man kan si at vår helt opplever krigens krevende sosiologi.
Så setter Sergeitsj kursen mot paradiset Krim. Han er i «Russland», siden Krim ble annektert allerede våren 2014. Han vil oppsøke sin venn, en tatarisk birøkter, som det viser seg at russerne har bortført og drept. Selv kjenner jeg igjen tatarenes angst og usikkerhet beskrevet i romanen, fra da Putin tok Krim, og jeg dro til en tatarisk landsby, i februar 2014. Akkurat som jeg kjenner igjen «grensepasseringer» fra den ene sida av fronten til den andre, med grensevakter væpnet til tennene, ofte høye på både stoff og sin sak.
To lavmælte helter forteller hver sin dramatiske historie på liv og død. Litteraturen gir oss «virkeligere» historier fra krigen enn mye statistikk.
