DEBATT

Afghanistan:

Løgnen om Taliban

Det var ikke støtte i befolkningen som førte til at Taliban med rekordfart klarte å ta over nesten hele landet rett før USAs tilbaketrekning. Det var snarere et amerikansk svik av det afghanske forsvar, regjering og folk som sikret det.

SOVJETISKE SIGARETTER: Afghanistans tidligere president Mohammed Daud Khan sa en gang at han var lykkeligst når han kunne tenne sine amerikanske sigaretter med sovjetiske fyrstikker. Det oppsummerer ikke alt, men det sier noe om pragmatismen som oppstår når en nasjon lenge har vært skvist mellom motstridende aktører, skriver artikkelforfatteren. Her fra da Daud Khan ble begravet på nytt i 2009. Han ble skutt og kastet i en massegrav etter kuppet i 1978. Foto: Omar Sobhani / Reuters
SOVJETISKE SIGARETTER: Afghanistans tidligere president Mohammed Daud Khan sa en gang at han var lykkeligst når han kunne tenne sine amerikanske sigaretter med sovjetiske fyrstikker. Det oppsummerer ikke alt, men det sier noe om pragmatismen som oppstår når en nasjon lenge har vært skvist mellom motstridende aktører, skriver artikkelforfatteren. Her fra da Daud Khan ble begravet på nytt i 2009. Han ble skutt og kastet i en massegrav etter kuppet i 1978. Foto: Omar Sobhani / Reuters Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Usman Asif
Usman Asif Vis mer

Taliban er ved makta igjen og nå skal det læres fra tidligere feil slik at de ikke igjen møter isolasjon. Derfor er det viktig å skille mellom hva Taliban promoterer av propaganda og hva realiteten er på bakken. Det er stor vilje for å ta dem på ordet av strategiske årsaker – herunder legitimere tilbaketrekkingen – men det er grunn til å være skeptisk.

FN-UKENE: - Klima, Afghanistan og pandemi er de tre pilarene vi kommer til å fokusere på, sier Ine Eriksen Søreide under FN-uka i New York. Video: Dagbladet, Reporter: Vegard Kvaale Vis mer

Tidligere president Mohammed Daud Khan sa en gang at han var lykkeligst når han kunne tenne sine amerikanske sigaretter med sovjetiske fyrstikker. Det oppsummerer ikke alt, men det sier noe om pragmatisme som oppstår når en nasjon lenge har vært skvist mellom motstridende aktører.

Denne balansegangen har alltid vært etterstrebet, men så har de siste fire tiåra også vært preget av mange lightere og altfor mange sigaretter. Da mujahedin klarte å drive ut Sovjet, begynte fraksjonene å krige seg imellom. Ytterliggående Hekmatyar hadde ambisjoner om total kontroll mens Massoud ville inngå kompromisser. I disse forhandlingene brant Kabul, og det ble åsted for sekterisk vold og ødeleggelse.

Det kom en skjør fred, men den ble ikke varig. Taliban begynte samtidig å få kontroll i Kandahar, og klarte raskt å true storbyene i et land hvor fraksjoner var trette av krig. Dette var første gang Taliban skulle komme til makta.

Taliban kjempet aldri mot Sovjet, det var det krigsherrene i mujahedin som gjorde, tvert imot utnyttet de situasjonen og kjempet mot mujahedin. Taliban klarte heller ikke å kjempe ut USA og NATO-styrkene. Tvert imot var Taliban i forhandlinger med Donald Trump og seinere Joe Biden, og lovet blant annet å ikke angripe vestlige styrker, samtidig som de angrep afghanske styrker. Påstanden om at Taliban har nedkjempet supermakter er propaganda.

De har heller ikke støtte i befolkningen – i hvert fall ikke støtte som tilsier at de skal være en seriøs aktør som kan kreve total makt. Slik støtte har ingen i Afghanistan og er rett og slett umulig å ha. Undersøkelser fra to år tilbake viser en marginal støtte til Taliban sitt opprør, og de aller fleste afghanerne var mest urolige over sikkerhetssituasjonen direkte relatert til nettopp Taliban og øvrige ikke-statlige aktører sine opprør.

Det var ikke noe støtte i befolkningen som medførte at Taliban ved rekordfart klarte å ta over nesten hele landet rett før USAs tilbaketrekning. Det var snarere et amerikansk svik av det afghanske forsvar, regjering og folk som sikret det. Når en hær er bygd med en garanti om at de har ryggdekning, og denne dekningen forsvinner, så forsvinner også moral og vilje. Lokale krigsherrer med sine intriger gjorde ikke samkjøringen lettere.

Spesielt når det var afghanske styrker som sto for storparten av tap av liv. Siden januar i år har over 3.000 afghanske styrker mistet sine liv. Dette er ikke tall som tyder på at styrker flykter sin vei, dette viser at styrkene var kampvillige, og ofret det aller meste, men kunne ikke håndtere at Trump på andre siden av verden satt og forhandlet nettopp med Taliban.

Så er det heller ikke overraskende at Taliban kunne rykke fram så mye heller, de har siden 2010 hatt kontroll over deler av landet. Det gikk fra konvensjonell krig i afghansk setting, til geriljakrigføring med terror som våpen. Denne typen krigføring i lag med mobilisering og frihavn over grensa i Pakistan ga organisasjonen tid til å kunne lansere sine årlige våroffensiv. Det gjorde saken enda mer enklere når USA ikke så det hensiktsmessig å presse Pakistan mer for å takle denne frihavnen.

Mange snakker om Taliban versjon to, men det er også et annet Afghanistan enn da de først kom til makta. En mer kosmopolitisk, en som er mer tilknyttet verden, en som har en hel generasjon som har levd under et gjenskinn av demokrati, slikt kan ikke undertrykkes vekk så lett.

Derfor er Taliban sitt PR-maskineri på høygir. Derfor loves det at det blir amnesti for tidligere byråkrater og soldater. Derfor sies det at kvinner ikke skal forbys utdanning og derfor sies de riktige tingene. Men det må huskes at disse tingene sies til verdenspressen, og i storbyen Kabul. Det motsatte skjer i øvrige deler av landet. Unge kvinner blir tvangsgiftet med Taliban soldater som har begynt å kreve krigsbytte for sin innsats. Allerede har forfølgelse av minoriteter påbegynt, spesielt rettet mot sjiamuslimer, aktivister og artister.

IS i Afghanistan er nettopp det som skremmer Taliban aller mest. De bruker samme argumenter om Taliban, som sistnevnte brukte om den afghanske regjeringa. At de ikke er islamske nok, samarbeider med hedninger, eller at de selger ut sine prinsipper. Slikt vant Taliban blant jihadistene, og slik er de redd for å tape for IS.

Her ligger dilemmaet som Taliban sliter med, blir de for medgjørlige og kompromissvennlige, så vil de risikere intern strid, blir de for ideologiske, så vil de møte isolasjon. Derfor vil denne balansegangen ikke hindre noe som helst, de vil både møte prodemokratisk motstand, men også intern fragmentering.

Når en sier at Taliban har forandret seg så må en se bort fra at to tiår med terrorangrep og vold mot sivile har medført over 240.000 tap av liv. Brutalitetene Taliban har utført fra sist styre og gjennom krigen mot Kabul siden de mistet makta er minst like ille som den IS skrøt så mye av, forskjellen er at Taliban benekter slikt.

At tvilen skal komme Taliban til gode er urettferdig. På ene siden skal en demokratisk regjering, i møte med terror og krig, levere gull over natta, på annen side skal en morderisk maskin bli forstått. Det er ulike standarder som premierer terrorisme.

Frykten for at dette vil påvirke naboland er ikke irrasjonell. Det vil være effekter av at det nå er et helt land under kontroll av en religiøst sjåvinistisk bevegelse. Til syvende og sist vil USA måtte ta gjensyn, derfor var det også en mindre kostnad å ha disse på bakken, enn å trekke seg helt ut for å se hva følgene blir.

Taliban er ikke mer islamske enn den afghanske regjeringa. De er ikke mer muslimer enn nordalliansen fra 90-tallet. Nærmest alle parter hevder å være islamske og ønsker islamske verdier i samfunnet. Men ene parten ønsker samtidig demokrati, mens Taliban ønsker total kontroll. Det handler derfor om kampen mellom demokratiske friheter – som tar tid – og autoritære krefter, som kan ødelegge framgang på sekunder.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer