DEBATT

Strømpriser:

Lønnsfest i kraftbransjen

Mens kraftbransjen håver inn penger, blir folk flest sittende igjen med regningen.

VILLE DET ANNERLEDES: Det var ansett som sosialdemokratisk politikk å sikre rimelig kraft til både folk og industri. Kraften tilhørte fellesskapet. Markedsliberale politikere ville imidlertid ha det annerledes, skriver artikkelforfatteren. Her fra Solbergfoss kraftverk i Askim kommune i Østfold. Foto: Halvard Alvik / NTB
VILLE DET ANNERLEDES: Det var ansett som sosialdemokratisk politikk å sikre rimelig kraft til både folk og industri. Kraften tilhørte fellesskapet. Markedsliberale politikere ville imidlertid ha det annerledes, skriver artikkelforfatteren. Her fra Solbergfoss kraftverk i Askim kommune i Østfold. Foto: Halvard Alvik / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert
Sofie Marhaug. Foto: Ihne Pedersen
Sofie Marhaug. Foto: Ihne Pedersen Vis mer

Mens kraftbransjen går så det suser, betaler vanlige folk for krafttoppenes lønnsfest. Sterkere tilknytning til det europeiske kraftmarkedet, blant annet gjennom økt krafteksport, bidrar til høyere og ustabile strømpriser i Sør-Norge.

Mens kraftbransjen håver inn penger, blir folk flest sittende igjen med regningen. Dette til tross for at den rene vannkraften en gang var å regne som felles eie.

STRØMFORBRUK: Med disse enkle grepene kan du "hacke" ditt eget strømforbruk. Video: Embla Hjort-Larsen Vis mer

Det var ansett som sosialdemokratisk politikk å sikre rimelig kraft til både folk og industri. Kraften tilhørte fellesskapet. Fjellene og fossene flytter jo ikke på seg. Felles forvaltning av felles natur!

Markedsliberale politikere ville imidlertid ha det annerledes. Et samlet Storting vedtok i 1990 en energilov som har vært med å endre synet på kraftpolitikken helt grunnleggende sett. Kraften skulle ikke lenger regnes som felles infrastruktur, men snarere som en profitabel vare.

Og verre har det blitt: Mens vi i flere tiår har sikret kraftutveksling gjennom et nøkternt antall utenlandskabler, har norske myndigheter det siste tiåret i større og større grad lagt opp til en storstilt krafteksport med de nye utenlandskablene til Tyskland og England. Slik knyttes Sør-Norge tettere til det europeiske strømmarkedet.

Markedsrettingen av kraftpolitikken ble forsterket da Stortinget vedtok å slutte seg til EUs energibyrå, ACER. Byrået skal overvåke at Norge følger EUs regelverk for elektrisitets- og gassmarkedet.

Arbeiderpartiets stortingsgruppe sikret flertall for tilslutningen sammen med høyresiden, på tross av protester både fra LO og egne medlemmer. Partiets landsstyre stilte derimot flere «ufravikelige krav» for tilslutningen. Første bud var å sikre «nasjonal og samfunnsmessig kontroll over vannkraftressursene», og lenger nede på listen slo partiet fast at: «norske myndigheter skal ha selvstendig kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge, herunder avgjørelser knyttet til industri og utkobling av kraft».

Jeg spør meg om kravene er verdt papiret de er skrevet på. Denne høsten har Statnett meldt om stram forsyning i magasinene. Ikke siden 2006 har forsyningsgraden vært så lav som i uke 41. EØS-avtalens paragraf 112 åpner for å sette i gang beskyttelsesvedtak av særlige samfunnsmessige hensyn. Vi vet at Tyskland allerede har lagt begrensinger på sin krafteksport.

Norske politikere synes å være mer katolske enn paven. Selv når magasinene tappes og prisene skyter i været, er det kjøp og salg som gjelder. Markedstroen står støtt. Forbeholdene om samfunnsmessig kontroll og energisikkerhet er satt til side.

Vinneren er kraftbransjen. For dem er de høye, europeiske strømprisene godt nytt. Når penger i kassen klinger, kraften ut av landet springer. For folk og industri som har vært så å si selvforsynte med ren vannkraft, er prisene elendig nytt.

I debatter om strøm får vi stadig høre at det ikke er så farlig med høye priser, fordi pengene liksom kommer fellesskapet til gode i den andre enden. Staten og kommunene er jo på eiersiden. «Kraftinntekter gir velferd», skrev den tidligere Ap-politikeren (nå direktøren i Norges vassdrag- og energidirektorat), Kjetil Lund, i et forsvar for ACER.

Dette er i beste fall bare halve sannheten. Det er store forskjeller mellom kommunene, og det er slett ikke noen automatikk i at de store utbyttene for eksempel går til å heve satsene på uføretrygd eller sosialhjelp. Om prisene fortsetter å stige, vil også fremtidens industri bli skadelidende. Utflagging og arbeidsledighet vil være en katastrofe for velferdsstaten.

Vi vet dessuten at en del går til lederlønninger og bonuser, slik Klassekampen nylig dokumenterte. Selv om Statkrafts egen talskvinne, Thornhild Widvey, nekter for at det er noen sammenheng mellom inntekter og bonuser, er det liten tvil om at lønnsfesten henger sammen med gode årsresultater.

Verre kan det dessuten bli: Nå som prisene stiger og eksporten øker, er det bare å vente seg nye bonuser i årene som kommer. I alle fall så politisk regulering må vike for usosial markedstvang.

Mens Arbeiderpartiet for lengst har gitt opp den sosialdemokratiske politikken, blir det stadig tydeligere hvor usosialt det dyre og ustabile strømmarkedet er. Rødt mener kraften tilhører fellesskapet. Vi vil bremse krafteksporten og sikre rimelige priser for vanlig forbruk.

Nå er det vanlige husholdninger og norsk industri som betaler prisen for kraftbransjens lønnsfest. Slik kan vi ikke ha det. Vi trenger politikere som er villige til å sette samfunnsmessige behov foran grenseløs markedstvang.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer