DEBATT

Ulikhet og skatt:

Lønnsomt å være rik

De aller rikeste i Norge betaler mindre skatt enn de rikeste i USA, og helt i toppen er skattetrykket lavere jo mer penger man har.

PENGENE YNGLER: For slike som laksemilliardær Gustav Witzøe er livet enkelt. Pengene hans jobber for ham. Selv om pengene puttes i et passivt indeksfond fra den lokale sparebanken, og han lener seg tilbake, får han en kapitalinntekt mer enn hundregangeren av en typisk arbeidstaker i hjemkommunen Frøya, skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Pedersen / ANB
PENGENE YNGLER: For slike som laksemilliardær Gustav Witzøe er livet enkelt. Pengene hans jobber for ham. Selv om pengene puttes i et passivt indeksfond fra den lokale sparebanken, og han lener seg tilbake, får han en kapitalinntekt mer enn hundregangeren av en typisk arbeidstaker i hjemkommunen Frøya, skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Pedersen / ANB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Axel Fjeldavli
Axel Fjeldavli Vis mer

For slike som laksemilliardær Gustav Witzøe er livet enkelt. Pengene hans jobber for ham. Selv om pengene puttes i et passivt indeksfond fra den lokale sparebanken, og han lener seg tilbake, får han en kapitalinntekt mer enn hundregangeren av en typisk arbeidstaker i hjemkommunen Frøya.

STRØMPRISER: Anita Bjørnevig Knutsen stilte opp i Debatten på NRK med Fredrik Solvang for å drøfte utfordringene rundt de høye strømprisene i Norge. Video/NRK Vis mer

Vi visste allerede at ulikheten var betydelig økende over tid. Nå viser en ny forskningsrapport fra SSB at ulikheten er mer enn 30 prosent høyere enn det offisiell statistikk hittil har vist. Rapporten bør tvinge fram en annen debatt om skatt enn den vi har sett i det politiske Norge de siste åra, hvor mye handler om omfordeling mellom ganske vanlige lønnsmottakere.

Linja i budsjettenigheten mellom Ap, Sp og SV, å omfordele fra årsinntekter over 750.000, til de som tjener mindre, vil føre til mindre forskjeller i samfunnet. Økninger på de store inntektene er selvfølgelig viktig.

Men det treffer ikke blink på hva som er de virkelig store driverne av ulikhetsvekst i samfunnet: Store formuer som vokser seg større. Ap og Sp økte formuesskatten noe i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet. SV øker formuesskatten ytterligere noe i budsjettenigheten. Skal man snu bildet vi kjenner fra ulikhetsforskningen er ikke skatteøkninger på høye inntekter og noen økninger i formuesskatten tilstrekkelig.

SSB-rapporten viser at de aller rikeste i Norge betaler mindre skatt enn de rikeste i USA, og at helt i toppen er det slik at skattetrykket blir lavere jo mer penger man har – altså helt motsatt av det prinsippet om progressivitet som har ligget til grunn for skattesystemet siden 1800-tallet.

Heldigvis har vi kommet et stykke videre siden Thomas Pikettys bok om kapitalens utvikling i det 21. århundre slo ned i ulikhetsdebatten i 2014. Betydningen av store formuer er i mye større grad erkjent og forstått. En kjapp sjekk av stortingsmeldingen om ulikhet som sentrum-venstre tvang den borgerlige regjeringen til å levere i 2019 viser det tydelig: «formue» og «kapital» er nevnt 194 ganger. For utjamningsmeldinga fra slutten av 90-tallet er det tilsvarende tallet 24.

Både Piketty og stortingsmeldingen om ulikhet fra 2019 slår fast det samme: Den viktigste grunnen til at ulikhetstallene øker, er at det er så lønnsomt å sitte på kapital.

Når de nye SSB-tallene er mer enn 30 prosent høyere enn offisiell statistikk, er det fordi de inkluderer nye elementer: Hva du tjener på å eie en bolig (eller flere) og hva du tjener på være medeier i en bedrift, selv uten å ta ut dette overskuddet som utbytte.

Særlig det siste momentet i den nye SSB-rapporten, ulikheten som ligger i såkalte tilbakeholdte overskudd, er interessant og viktig. Det er det minst fire grunner til. For det første – selv om pengene står i selskapet, kan de disponeres innen selskapet av eier. For det andre – funn fra en studie fra 2018 tyder også på noe av selskapers midler brukes til privat forbruk. Faktisk i den grad at forfatterne, Alstadsæther, Kopczuck og Telle, spør om bedrifter i Norge i realiteten kan fungere som «tax shelters» - altså skatteskjul.

For det tredje – skulle en eier forholde seg helt passivt til kapitalen han har bundet opp i selskapet, kan de likevel brukes til å ta opp lån som så kan gå til privat forbruk. For det fjerde – økonomiske ressurser, enten om de er i eller utenfor selskaper, utgjør en maktfaktor både i markeder og i demokratiet.

Grunnlaget som ligger der fra SSB gjør at vi vet mer om hvordan ulikheten i Norge ser ut. Når regjeringen har lovet å endre mandatet til det nylig nedsatte skatteutvalget, må omfordeling gjennom skattesystemet bli viktig. Særlig når tallene viser at skattesystemet ikke er progressivt, men regressivt i toppen.

Små økninger i formuesskatten er ikke tilstrekkelig. Store økninger i formuesskatten er antakelig heller ikke klokt. Da blir det sterke insentiver til å organisere seg for å unngå akkurat denne ene skatten. I stedet vil det fornuftige være å spre et økt skattetrykk på kapital mellom ulike former for kapitalbeskatning – formuesskatt, eiendomsskatt, selskapsskatt, arveavgift og grunnrentebeskatning.

I USA har Biden også foreslått en egen skatt direkte innrettet mot de nevnte tilbakeholdte overskuddene – noe vi heller ikke har i Norge.

Det er klokt å gjøre som det står i regjeringens Hurdalsplattform: Å utrede omfanget av tilpasninger til aksjonærmodellen og fritaksmetoden» og «hvilke tiltak som må til for å unngå slike utilsiktede tilpasninger». Innføringen av aksjonærmodellen og fritaksmetoden er viktige årsaker til at store overskudd har blitt beholdt i selskapene siden midt på 00-tallet.

Magne Mogstad, en av økonomene bak SSB-studien, mener modellen har lagt opp til at de aller rikeste kan bruke selskapene som private, skattefrie sparebøsser.

Filosofen T.M. Scanlon oppsummerer godt hvorfor ulikhet er problematisk for et samfunn: Det kan gi noen rike mennesker en uakseptabel kontroll over andres liv, det kan undergrave demokratiske institusjoner, det kan undergrave like muligheter og det kan føre til at ikke alle får sin rettmessige andel av hva samfunnet har skapt sammen.

Læreboksvaret på hva som virker for å begrense økonomiske forskjeller er et bredt spekter av tiltak langs tre akser: En sterk velferdsstat, et organisert arbeidsliv med sterke fagforeninger og et omfordelende skattesystem. Alt fra redusert makspris på barnehager og billigere tannlege, til kollektiv søksmålsrett mot ulovlig innleie av arbeidskraft, til redusert fagforeningsfradrag, er viktige ulikhetstiltak.

Men i en virkelighet hvor avkastningen på kapital er en så sentral driver i ulikhetsutviklingen, kommer man ikke unna å sette opp et skattesystem hvor kapitalbeskatningen er høyere – og en viktigere del av den samlede skatteinngangen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer