DEBATT

Miljøpartiet De Grønne:

Løvetannen i norsk politikk

Sperregrensas nådeløse logikk innebærer at bare noen tidels prosentpoeng kan utgjøre forskjellen på å bli idiotforklart eller genierklært.

SPRENGER SEG GJENNOM: Det er ikke uten grunn at logoen til grønne partier i flere land har vært en løvetann. Løvetannen klarer å sprenge seg gjennom asfalten, selv i de landene der fossil-bransjen har sørget for at asfalten er ekstra tykk og hard, skriver kronikkforfatterne. Her jubles det på MDGs valgvake på Sentralen under stortingsvalget tidligere i år. Foto: Annika Byrde / NTB
SPRENGER SEG GJENNOM: Det er ikke uten grunn at logoen til grønne partier i flere land har vært en løvetann. Løvetannen klarer å sprenge seg gjennom asfalten, selv i de landene der fossil-bransjen har sørget for at asfalten er ekstra tykk og hard, skriver kronikkforfatterne. Her jubles det på MDGs valgvake på Sentralen under stortingsvalget tidligere i år. Foto: Annika Byrde / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Miljøpartiet de Grønnes evaluering av valgkampen viser at vi har mye å ta tak i, men en ting er åpenbart: Norge trenger et grønt parti mer enn noensinne. MDG har gjennomført en ærlig og selvkritisk evaluering etter stortingsvalget.

PISTRETE: Norges gave til Storbritannia faller nok en gang ikke i smak. Foto: Privat og NTB. Reporter: Magnus Paus / Dagbladet TV Vis mer

Den konkluderer blant annet med partiet ble for smalt og aggressivt i innspurten av valgkampen, at vi, frivillig eller ufrivillig, havna i konflikt med partier vi ellers har et godt samarbeid med, og at vårt oljeultimatum gjorde det lett å framstille oss som et parti som stilte seg selv på gangen.

Når man mangler under 2000 stemmer for å komme over sperregrensa, er det lurt å snu hver stein og studere hva som kunne vært gjort bedre. Sperregrensas nådeløse logikk innebærer at bare noen tidels prosentpoeng kan utgjøre forskjellen på å bli idiotforklart eller genierklært. MDG havna på feil side av streken. Det betyr heldigvis ikke at vi har havarert.

Løsningen som foreskrives av evalueringa, er at MDG må få flere venner, breie ut politikken vår og bli mindre konfronterende. I de kommunene der MDG har klart å bli store, er det utvilsomt også fordi vi har lyktes i å vise troverdighet på flere områder. Det er noen grep vi kan ta nasjonalt: Prate mindre om oljefelter og mer om nye grønne næringer. Være mindre konfronterende og mer opptatt av å bygge bro.

Snakke mindre om klimakrise og naturkrise, og mer om grønne muligheter og løsninger. Løfte flere saker enn miljøvern og vise fram vår helhetlige politikk. Samtidig er det en åpenbar utfordring her, som flere kommentatorer har påpekt: MDG kan godt forsøke å bli et breiere, mer kompromissvennlig parti. Problemet er bare at det allerede finnes flere slike partier.

Grunnen til at MDG ikke fikk plass tidligere i det norske partilandskapet, er at etablerte partier, særlig SV og Venstre, allerede hadde plukket opp miljøsaken. MDG har vokst i takt med at de etablerte partiene ikke har klart å levere resultater. Hvis MDG ikke lenger tør å foreslå politikk som er i tråd med fagfolkenes dramatiske advarsler om klodens tilstand, så forsvinner også mye av eksistensberettigelsen vår.

Oljeultimatumet er et godt eksempel. Slik det ble lagt fram i media, kunne ultimatumet til MDG kanskje framstå som veldig radikalt, men det er ikke mer radikalt enn at både FNs generalsekretær og IEAs direktør har kommet med nøyaktig samme budskap til verdens land: Alle må slutte å lete etter mer olje og gass.

De gjorde faktisk ikke noe unntak for Norge, selv om både vår daværende og vår nåværende statsminister ser ut til å tro det. Det er også et eksempel på en sak der MDG kanskje tapte slaget, men gjorde en solid innsats for å vinne krigen.

I tidligere stortingsvalg har ja eller nei til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja vært det store stridstemaet. Denne debatten ble i stor grad lagt død da Arbeiderpartiet sluttet i 2018. I årets valg ble diskusjonen om nye oljefelter et sentralt tema.

Oljepolitikken var ifølge SV en sentral grunn til at regjeringssonderingene mellom Ap, Sp og SV havarerte. Dette er et seismisk skifte i norsk oljedebatt, som neppe ville være like sannsynlig uten at MDG hadde spilt vår rolle som en grønn utfordrer.

Evalueringsrapporten trekker fram at MDG ble for harde og uforsonlige i retorikken. Kanskje var dette nettopp et utslag av at en ekstremt skremmende klimarapport slo ned midt i valgkampen, som gjorde det vanskelig å holde hodet kaldt.

Det er likevel for enkelt å tro at inntrykket hos velgerne bare formes av partiets egen kommunikasjon. MDG har bare en begrenset evne til å påvirke inntrykket folk har av oss. Latterliggjøring, mistolking eller direkte løgner om MDG har blitt en liten folkesport.

I opptakten av valgkampen erklærte statsminister Erna Solberg at MDG ikke trengtes i norsk politikk, og spredte blant annet den falske påstanden om at vi ville fjerne alle elbiler fra byene. Jonas Gahr Støre hevdet stadig at MDG og andre deler av miljøbevegelsen ville «stenge oljekranene over natta», selv om vi var tydelige på at vi ønsket oss en utfasing over 15 år. FrP og Senterpartiet svartmalte naturligvis MDG med bred pensel.

I tillegg la Norges mektigste næring mye krefter inn i å spre motargumenter mot vår oljepolitikk. Det kanskje mest sjokkerende eksempelet, var at da NRKs Fredrik Solvang i den første partilederdebatten brukte en upublisert rapport fra Rystad Energy, skrevet på oppdrag fra Norsk olje og gass, til å diskreditere argumentene til Une Bastholm.

Flere andre medier var forbløffende aggressive mot MDG. I Bergensavisen ble Grønn Ungdom omtalt som «hitlerjugend» på spaltistplass. Nordlys holdt seg til sammenligninger med AKP-(ml). Stavanger Aftenblad lanserte også knallharde bredsider mot MDG.

Dette betyr definitivt ikke at vi skal legge evalueringen i en skuff og fortsette som før. Det er mye lærdom å ta. MDG er ennå et ungt parti. Det er ikke uten grunn at logoen til grønne partier i flere land har vært en løvetann. Løvetannen klarer å sprenge seg gjennom asfalten, selv i de landene der fossil-bransjen har sørget for at asfalten er ekstra tykk og hard.

Men vi fortsetter å vokse. Vi har rekordmange medlemmer, vi har tredoblet vår representasjon på Stortinget og har siden 2019 hatt rekordmange folkevalgte over hele landet, der vi styrer flere norske kommuner.

Vi har bidratt til å skape en ny dynamikk i natur- og klimapolitikken. Og vi har ikke tenkt å gi oss. Alt vi har sett siden stortingsvalget, viser at dette er nødvendig.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har brukt sine første måneder på å garantere for mer oljeutvinning, kritisere Greta Thunberg og lansere et statsbudsjett som trolig kutter mindre utslipp enn de borgerlige partienes forslag.

Det kan se ut som om Ap og Sp mener naturen er til for at mennesker skal utnytte og forbruke den, uten tanke på at den har en verdi i seg selv og er selve livsgrunnlaget vårt, nå og i fremtiden.

Det understreker et av MDGs hovedbudskap: Den viktigste skillelinjen de neste tiårene vil ikke gå mellom rødt og blått, men mellom grønt og grått.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer