Det er energikrise i Europa. På kontinentet forbereder landene seg på det verste – at gasstilførselen fra Russland skal stoppe helt opp, slik at det blir nødvendig med rasjonering for å unngå tomme gasslagre i vinter.
Ukraina er i krig med Russland, men i praksis er også Europa i krig – i alle fall økonomisk. Det gjør avhengigheten av russisk gass til et mareritt, og det går ikke over før Europa kvitter seg med avhengigheten – eller Russland får et helt nytt regime.
Det er bare det første Europa kan gjøre noe med. Dermed snus alle steiner i jakten på løsninger. Før krigen fikk Tyskland over 55 prosent av gassen sin fra Russland, og EU som helhet 40 prosent. Tyskland skal forsøke å gjøre seg helt uavhengig av russisk gass innen 2027, EU har et mål om det samme før 2030.
Voldsomme mengder energi skal erstattes, og veien fram vil bli humpete. Det sier seg selv av Russland vil kunne gjøre seg vanskelige underveis.
For å få til dette banket EU-kommisjonen i sommer igjennom en plan – RepowerEU. Planen består av tiltak som skal spare energi, diversifisere energitilførselen, og få fortgang i utbyggingen av fornybar energi.
Disse direktivene er såkalt EØS-relevante, det vil si at de kan bli innlemmet i norsk lov. Et av direktivene berører blant annet vindkraft, noe som har skapt sterke reaksjoner blant vindkraftmotstandere i Norge. Forslagene er sendt ut på høring i sommer, med en kort frist som gjenspeiler situasjonen: Det haster. EU skal ta saken videre allerede i september.
Reaksjonene gjelder særlig at det aktuelle direktivet åpner for såkalte «go to-soner», der behandlingstid for både vind- og solkraftkonsesjoner skal være ned mot et halvt år, og maksimalt ett år. Makstiden for alle konsesjonsbehandlinger skal være to år.
Frykten er at «go to-soner» vil føre til at lokal medbestemmelse likevel ikke blir styrende for vindkraftutbygginger på land.
Mangelen på medbestemmelse har vært en av grunnene til at vindkraftutbyggingen på land har strandet i folkelige protester. Men slik trenger det ikke å bli. Det bør ikke være noe i veien for at myndighetene plukker ut slike soner, etter først å ha sikret medvirkning lokalt.
Hensikten er at det skal gå fortere.
Olje- og energiminister Terje Aasland er skeptisk til hurtigbehandling, men det kan like mye skyldes at saksbehandlingskapasiteten for vindkraft er for lav til at farta kan skrus opp. Det trengs trolig flere folk for å få fortgang på papirarbeidet.
I møte med en ny energi- og sikkerhetspolitisk virkelighet, må vi se på gamle stridstemaer på nytt. Vindkraft på land er en slik sak. Det er hinsides paradoksalt hvis energikrisa, som nå fører til at kullkraftverk gjenåpnes, ikke skulle gi fart i vindkraftutbyggingen i Norge.
